Sean Penn sparker rumpe. FOTO: SF NORGE

Penn med pistol

Forutsigbart tross Sean Penn i actionrollen.

 

3

DRAMA

«The Gunman»

Regi: Pierre Morel

Spania/England/Frankrike – 2015

Tilbake i 1999 beskyldte Sean Penn eks-kompisen Nicolas Cage for å ha solgt seg etter å ha dukket opp i actionruller som «The Rock» og «Con Air», og hevdet at Cage ikke lenger var å anse som en seriøs skuespiller. Penn hadde muligens et poeng, for sånn i ettertid er det fint få som tar Nicolas Cage særlig alvorlig. Men nå går han hen og gjør akkurat det samme: spiller hovedrollen i en actionthriller, som dessuten er regissert av mannen bak «Taken». Jeg tror allikevel ikke at Sean Penn prøver å kickstarte en ny karriere som rumpesparker på eldre dager, eller at han har ambisjoner om å følge i fotsporene til Liam Neeson. Definitivt ikke i fotsporene til Nic Cage (som undertegnede allikevel har stor sans for, bare så det er sagt). Jeg tror heller at Sean Penn var oppriktig tiltrukket av dette prosjektet, og det er lett å skjønne hvorfor. I teorien er «The Gunman» en politisk thriller med sosial samvittighet (basert på en roman av den franske krimforfatteren Jean-Patrick Manchette), om kyniske leiesoldater, politiske snikmord, krigsprofitering og økonomisk utnytting i det tredje verden. At filmen samtidig gir ham sjansen til å være barsk actionhelt og følsom førsteelsker er trolig bare en ekstra bonus. Penn har selv produsert filmen og vært med på å skrive manuset, som er en god blanding av velmenende og ugrasiøs. Ikke helt ulikt inntrykket man kan få av Sean Penn himself når han åpner munnen i offentlige sammenhenger.

 

Filmen starter i DR Kongo i 2006, mens Jim Terrier (Penn) jobber for et privat sikkerhetsfirma som offisielt vokter en flybase utenfor Kinshasa, og uoffisielt utfører langt mer lysskye ting. Terrier har et intenst forhold til den betydelig yngre kirurgen Annie (italienske Jasmine Trinca), til stor frustrasjon for kollegaen Felix (Javier Bardem), som også bærer på hete følelser for henne. Og så får Jim Terriers private sikkerhetsgruppe en ny ekstrajobb: å snikmyrde en politiker på oppdrag av et privat gruvefirma. Jim utfører det dødelige skuddet, og må umiddelbart fraktes ut av hele kontinentet. Bort fra de vanvittige sammenstøtene dette mordet forårsaker, og bort fra sin elskede Annie. Åtte år senere er han tilbake i Kongo som hjelpearbeider, i et forsøk på botgjøring for gamle synder. Under arbeidet blir han plutselig angrepet av et halvt dusin leiesoldater, som gjør et mislykket forsøk på å drepe ham. Jim aner at likvideringsforsøket har sammenheng med den politiske snikmordet, og begir seg ut på en globetrottende jakt for å nøste opp de konspiratoriske trådene før han selv blir drept. Handlingen hopper rundt mellom London, Barcelona og Gibraltar, mens Terrier slår seg sammen med sin gamle cockney-kumpan Stanley (Ray Winstone) og gjenforenes med sin elskede Annie – som nå er gift med den lugubre finanstoppen Felix. Ooh, romantiske intriger.

Dette er den typen film George Clooney kunne ha sluppet unna med for femten-tjue år siden, og ikke helt ulik hans «The Peacemaker» (1997). Thriller-elementene fungerer høvelig bra under den første timen, og «The Gunman» byr på flere effektive actionscener som er velkoreograferte og ofte skikkelig brutale. Derfor litt synd at filmen legger så stor vekt på en kjærlighetshistorie som ikke fungerer særlig bra i det hele tatt. Sean Penn overbeviser som moralsk fleksibel leiesoldat, selv om han er et hode lavere enn kollegaene sine. Han overbeviser ikke like mye som romantisk førsteelsker, med en kjæreste som kunne ha vært datteren hans. Penn får også sjansen til å sprade rundt i bar overkropp store deler av tiden, mens fyren viser hvor imponerende veltrent han er i en alder av 54 år. Han er som skapt for en ny Skipper’n-film. «The Gunman» har attpåtil utstyrt rollefiguren hans med en hjerneskade, som øker i omfang når manuset krever det, og forsvinner totalt så fort Penn må sparke rumpe og knekke nakker.

Mot slutten mister filmen siste snev av troverdig, under et actionklimaks som utspiller seg rundt en fullstappet tyrefektingsarena i Barcelona der folk løper febrilsk rundt og veiver med håndvåpen uten at noen reagerer på det. Ille nok at filmen promoterer denne bestialske dyremishandlingen, men det er direkte surrealistisk med tanke på at tyrefekting ble forbudt i Barcelona for fem år siden. Åpenbart etter at det første manusutkastet ble skriblet ned på baksiden av en serviett. Før den tid har denne konspirasjonen endt opp akkurat der vi forventet: uten en eneste, liten overraskelse på veien. Noe som kan aksepteres i en klisjefull actionrull av en fransk regissør fra stallen til Luc Besson, men som er fryktelig langt unna den samfunnsbevisste, politiske thrilleren Sean Penn ser ut til å tro at han befinner seg i.