5
HORROR
«It Follows»
Regi: David Robert Mitchell
USA, 2014
Sex er den fremste årsaken til dødsfall blant ungdommer, i alle fall hvis vi skal tro amerikanske skrekkfilmer fra åttitallet. Så fort noen begynner å tafse på hverandre i denne typen filmer, er ikke en maskert drapsmann langt unna, men «It Follows» snur hele sjangeren på hodet. Her går frykten mye dypere, og plugger seg rett inn i publikums underbevissthet. Nittenåringen Jay (Maika Monroe) har datet kjæresten Hugh (Jake Weary) en stund, og han virker som en bra fyr. Skinnet bedrar. Etter å ha hatt sex for første gang i Hughs stasjonsvogn blir Jay dopet ned med kloroform, og våkner opp i undertøyet spent fast til en rullestol. Hugh er fryktelig lei for alt dette, men han har smittet henne. Ikke med en kjønnssykdom, men med et seksuelt overførbart mareritt. Dette er Hughs store sjanse til å kvitte seg med en forbannelse som nå vil hjemsøke Jay. Han forklarer de kompliserte reglene, for å gi henne en sjanse til å overleve: fra nå av vil Jay bli evig forfulgt av en ondsinnet skikkelse bare hun kan se. Denne demoniske skikkelsen kan skifte form til fremmede mennesker, og til folk hun kjenner. Den beveger seg i gangfart, og spaserer sakte mot henne. Målbevisst, nådeløst, ustoppelig. Den eneste måten å bli fri fra denne forbannelsen er å ha sex med en annen person, og overføre dette paranoide marerittet til partneren.
I motsetning til de fleste skrekkfilmer stiller vennegjengen umiddelbart opp for Yara uten forbehold, og gjør sitt beste for å hjelpe henne. Nabogutten Greg (Daniel Zovato) kjører dem alle til en hytte utenfor Detroit, i håp om å få dette udyret på avstand. Men det følger alltid etter. Ofte helt i ytterkanten av bildet, sakte spaserende rett mot oss og mot Yara. Denne demonen kan se ut som en naken, gammel mann som står på et tak. Den kan se ut som en heslig kvinne i Halloween-maske. Du kommer sikkert til å se den igjen, i dine egne mareritt.
John Carpenters «Halloween» er et åpenbart forbilde her, både i den visuelle stilen og det fabelaktige elektroniske musikksporet av Disasterpeace. Man kan også plukke opp noen referanser til «A Nightmare on Elm Street». Utførelsen er imidlertid mer i tråd med indie-skrekkfilmer som «You’re Next» og «The House of the Devil»; mer lavmælt og lo-fi enn en del publikummere sikkert vil forvente. Så det er definitivt en fare for å hype opp «It Follows» for mye, og bygge opp forventninger filmen ikke har noen intensjoner om å innfri. Jeg antar at du kan tolke alt dette som en metafor for både AIDS, skamfølelse etter sexopplevelser eller for de økonomiske nedgangstidene i USA (Mitchell bruker mye tid på å filme de spøkelsesaktige slumområdene i Detroit), men «It Follows» fungerer best på det underbevisste planet. Selv tipper jeg at dette dreier seg mest om redselen vi alle belastes med så fort vi blir voksne, og deretter gjør alt vi kan for å fortrenge: angsten for å dø. Regissøren baserte filmen på mareritt han stadig hadde som barn, og det er akkurat hva «It Follow» føles som: en sniktitt rett inn i en annen persons mareritt. David Robert Mitchell plugger seg inn i noe dypt, urovekkende og basalt her – drevet av den samme typen surrealistisk drømmelogikk-frysninger som David Lynch stadig har gitt oss.
«It Follows» overdriver åttitallsnostalgien en smule; historien ser ut til å utspille seg i et parallellunivers uten foreldre eller voksne, med et ben i nær fortid og ett i nåtiden, med gamle antenne-TV-apparater som konstant viser klassiske svart-hvitt-skrekkfilmer og fravær av moderne teknologi. Vel, rent bortsett fra mobiltelefonene, og at Yara leser Dostojevskijs «Idioten» på en slags Kindle formet som et hvitt skjell. Tonen er ikke direkte realistisk, men skuespillerne er naturalistiske. 21-årige Maika Monroe er et gullfunn i hovedrollen: autentisk, ukonvensjonell og konstant troverdig.