Pen og pyntelig

4

DRAMA

«The Beguiled»

Regi: Sofia Coppola

USA, 2017

Sofia Coppola har valgt å nyinnspille en klassiker som egentlig ikke er i noe prekært behov for å bli gjenfortalt: Don Siegels «The Beguiled» fra 1971, som var en sørstatsgotisk antikrigsthriller med Clint Eastwood som såret og forskanset unionssoldat i en kostskole for unge piker – der han pisker opp undertrykt seksuelt begjær og betaler en veldig høy pris for sitt erotiske taskenspill. Coppola hevder selv at hennes film ikke er noen nyinnspilling, bare en ny tolkning av det samme kildematerialet: Thomas P. Cullinans roman med samme navn fra 1966. Men la oss være ærlige: Coppolas tolkning av «The Beguiled» føles mest som et slags dementi av originalfilmens misantropiske, testosteronfylte og melodramatiske tone.

Macho-regissøren Siegel beskrev sin versjon av «The Beguiled» som en historie om «kvinners fundamentale behov for å kastrere menn», og fortale den fra perspektivet til Eastwoods rollefigur. Sofia Coppola gjenforteller akkurat den samme historien, men gjør det fra et kvinnelig perspektiv. Hun ble belønnet med prisen som beste regissør under årets Cannes-festival. Året er 1864, og den amerikanske borgerkrigen nærmer seg sakte slutten. På en pikeskole i Virginia tar overlærer Martha Farnsworth (Nicole Kidman) og frøken Edwina Morrow (Kirsten Dunst) vare på fem elever i forskjellige aldere. De er selvforsynte med mat, bosatt i en staselig plantasjebygning der elevene får leksjoner i fransk, løkkeskrift, etikette og broderi mens verden brenner rundt dem.

Mens den yngste eleven Amy (Oona Laurence) er ute og plukker sopp oppdager hun en blåjakke langt ute i skogen. Korporal John McBurney (Colin Farrell), som har en stygg skuddskade i benet og vil dø uten hjelp. Hun drar McBurney tilbake til skolen, og denne barske soldaten forandrer dynamikken blant kvinnene drastisk. Han er desertør, og kan knapt tenke seg et bedre sted å vente på at krigen ender: som eneste mann i luksuriøse omgivelser omgitt av svermende kvinner. McBurney er tilstrekkelig sosialt smidig til å vite hvordan han manipulerer disse kvinnenes følelser, og har dannelse nok til å opprettholde illusjonen om at han er en gentleman. Han gir krigsenken Martha komplimenter og forteller alminnelige frøken Edwina at hun er den vakreste kvinnen han noensinne har sett. I bakgrunnen spiller den tenårige flørtepiken Alicia (Elle Fanning) sitt eget manipulative maktspill, og bidrar til å piske opp sjalusi, rivalisering og tragiske konsekvenser. Tematisk er dette innenfor Coppolas konfortsone; nok en empatisk skildring av privilegerte, hvite overklassekvinner som lever isolert i sin egen boble. Muligens derfor hun har snauset bort historiens eneste afroamerikanske rollefigur; husslaven Hattie – som enten berører kontroversielle temaer Coppola føler er for vanskelige, eller eventuelt ikke er et døyt interessert i.

Åpent for debatt. Coppola omgir seg med flere av sine faste støttespillere. Filmfotograf Philippe Le Sourd fanger opp Virginias ville natur i en døsig, drømmeaktig stil som ikke er så langt unna Coppolas debutfilm «The Virigin Suicides», med en innsnevret 1.66.1-bilderamme som forsterker klaustrofobien. Teknisk sett er «The Beguiled» en imponerende elegant produksjon, men dette med å bygge opp spenning og sterke følelser er virkelig ikke Sofia Coppolas greie. Hun er alt for reservert, indie-kul og distansert til å senke seg til å skape dramatikk, og alt for smakfull til å utnytte historiens mer lugubre elementer. Hun klipper seg diskret unna en stygg operasjonsscene, har skrevet ut et sidespor om incestforhold og unngår alt som kan skru opp temperaturen. En filmskaper som Chan-wook Park ville ha begjærlig gnagd seg helt ned til historiens kinky, erotiske kjerne. Coppola foretrekker å holde seg til den dannede overflaten, og er mer opptatt av subtile nyanser. Gyllen morgensol som spres gjennom bladene på eiketrærne. Pene silkekjoler opplyst av kandelabrer. Kokette blikkvekslinger og lange pauser. Hun velger å se det beste i folk, der Don Siegel foretrakk å plassere alle i et dårlig lys, kvinner som menn.

[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]

Det er dessuten påfallende at en drøyt 45 år gammel film har et betydelig mer samfunnsbevisst forhold til krig, borgerrettskamp og rasisme enn Coppolas versjon. Originalen er kanskje preget av regissørens motsetningsfulle forhold til kvinner, men har samtidig en lidenskap som er fraværende i denne skrekkelig konvensjonelle nyinnspillingen. Siegels tolkning av historien så ut til å være at «alle damer er psyko-bitcher fra helvete, og hvis du kødder med følelsene deres vil de knuse selv den sterkeste mann». Coppolas tolkning er noen hakk mer progressiv, veloppdragen og behersket: «selv dannede sørstatsfrøkner har sine grenser for hva de finner seg i fra ubehøvlede tølpere». Hva synes du selv egentlig virker mest filmatisk?