Palmevinner på hvit galla-løper

Den rumenske regissøren har stukket av med både Gullpalmen i Cannes (for gjennombruddsfilmen «4 måneder, 3 uker og 2 dager» i 2007) og regiprisen for årets film «Den store prøven» (norsk premiere 17. februar). Festivalyndlingens filmer handler likevel fint lite om glamour. Snarere dreier det seg om sosialrealisme med en sterk, underliggende nerve.

I gjennombruddsfilmen tok han for seg abortlovgivningen under kommunismens siste dager, i årets film handler det om hverdagskorrupsjonen i det rumenske samfunnet, og drømmen om å komme seg bort fra den grå virkeligheten og til land med høyere levestandard.

Legen Romeo er besatt av tanken på at datteren Eliza skal kvalifisere seg til å studere i utlandet, nærmere bestemt i England. Noen få dager før eksamen blir hun overfalt. Hun kommer fra det med skrekken, men en skadet hånd gjør det vanskeligere å fullføre den store prøven. For Romeo er drømmen om vesten, på datterens vegne, så sterk at han ser etter en utvei gjennom å bestikke kjenninger i skolesystemet.

Les også: Gullpalme til rumensk regissør

Utlandet

Filmen handler både om drømmen om utlandet, om tøyeligheten for egen integritet, men også om hva som er gråsone og hva som er entydig overtramp når det gjelder korrupsjon. I tillegg preges hovedpersonen av en mer udefinert skyldfølelse ettersom flere mindre forseelser bygger seg på hverandre.

− Mange i Romania har et ureflektert forhold til det med å søke seg til utlandet. Man tenker ikke over hjerneflukten det innebærer når alle høyere utdannede unge søker seg karriere utenlands. De som skulle ha bidratt til forbedringer av vårt eget samfunn, de forsvinner ut av landet.

Selv har Christian Mungiu, i likhet med de fleste regissørene i den rumenske filmbølgen, valgt å bli igjen i hjemlandet.

− Jeg har takket nei til flere amerikanske tilbud, ikke minst så gjorde jeg det i tiden like etter Gullpalmen. Hovedgrunnen er at jeg ønsker å fortelle historier om det samfunnet jeg selv kjenner. Om jeg skulle ha en egen historie som passer å fortelle på engelsk, så vil det stille seg annerledes, sier Christian Mungiu til Dagsavisen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På trass

Han tror at det er nettopp fordi rumenske filmskapere leverer personlige fortellinger, at landet har klart å skape en filmkultur på tross av landets dårlige økonomi. Mungiu var selv den første Gullpalmevinneren i den nye, rumenske filmbølgen, men regissører som Cristi Puiu, Cristian Nemescu og Corneliu Porumboiu har også blitt lagt merke til internasjonalt.

− Filmindustrien lå død etter kommunismens fall. Det å skape noe som var så personlig og særegent at det kunne bli lagt merke til utenfor landets grenser, det var den eneste muligheten for rumenske filmregissører, forteller Mungiu.

Han føler selv at han ikke tegner et fullstendig dystert bilde av hjemlandet.

− Tross alt så viser filmen at man ikke kan oppnå like mye gjennom tjenester og gjentjenester som man kunne før, og det vet karakterene i filmen innerst inne. Det finnes fortsatt hverdagskorrupsjon og snarveier. Mange ønske seg en hvitvask snarere enn en gjennomgripende diskusjon av dette, men min grunnleggende følelse er at samfunnet er i endring, selv om det går sakte.

− Skaper filmene dine debatt i Romania?

− Jeg skulle ønske at de skapte enda mer debatt. Det er noe med at når en film har vunnet pris i Cannes, så blir det offisielle Romania mer opptatt av hylle nettopp det, enn av å diskutere de underliggende problemstillingene i filmen. Det ser ut som om det ikke er mulig å både få anerkjennelse og å samtidig ta vare på rollen som urokråke, sukker Cristian Mungiu.

Utenfor Tromsøs tradisjonsrike kinosal Verdensteateret har snøen begynt å lave ned. Det passer Cristian Mungiu veldig bra.

− Jeg liker hvitt festivalteppe minst like godt som rød løper. Cannes kan være veldig stressende, sier han.

Selv om regiprisen til premiereklare «Den store prøven» nok ikke er det siste man hører til rumeneren i Cannes-sammenheng.

Les også: Derfor demonstrerer hundretusener i Romania