Film

Hun var 13, han var 40. Nå avslører hun overgriperen

Da hun var 13 år, hadde Jennifer Fox «en kjæreste» som var rundt 40. Mange tiår etter laget hun film om «forholdet». Nå navngir Fox overgriperen, en OL-helt.

– Jeg var en uutviklet, uattraktiv jente som prøvde å gjøre meg til det jeg ikke var: populær, anerkjent, sett, sa den amerikanske filmskaperen Jennifer Fox til Dagsavisen i 2018.

«The Tale» handler om Jennifer 13 år, som er på rideleir hos Mrs G. og hennes elsker Bill, som også er friidrettstrener.

Etter hvert viser det seg at Bill også liker småjenter. Mer spesifikt Jennifer. De to utvikler det 13-åringen insisterer på å kalle et kjærlighetsforhold, selv om alle voksne som ser på helt klart vil kalle det som skjer overgrep.

Anklager OL-roer

Denne uka ble filmen igjen aktuell, idet Jennifer Fox i The New York Times fortalte nøyaktig hvem overgrepsmannen i «The Tale» er.

Ifølge Fox i The NYTimes, var overgriperen Ted Nash, som er et ikon innen amerikansk idrett. Han vant to OL-medaljer i roing, og trente ni andre roere til OL-medaljer i roing etter selv å ha lagt opp. Tidlig i karrieren, var han også friidretttrener for jenter og unge kvinner.

– Han var høyt anerkjent, en meget talentfull manipulator, som så bra ut og oppførte seg skikkelig og hadde alle de rette kvalifikasjonene, sa Fox til The New York Times.

Ted Nash døde i 2021, 88 år gammel.

– Jeg kjente ham ikke på den tida, så jeg kan ikke si noe om det, sier enken etter ham, Jan Nash, til NYTimes.

– Løy så det rant

Jennifer Fox’ film, «The Tale», har Laura Dern og Isabelle Nélisse i hovedrollen som den voksne og den tenårige Jennifer, og Elizabeth Debicki og Jason Ritter i sentrale roller som overgripere.

Laura Dern og Isabelle Nélisse spiller hovedrollene som den voksne og den tenårige Jennifer i «The Tale».

Filmen kan fremdeles strømmes på HBO Nordic. I intervjuet under, fra 2018, snakker Jennifer Fox om «The Tale».

– Jeg var ute etter et eller annet, nesten samme hva, som kunne gi meg mening, gi meg et liv. Så jeg løy så det rant av meg så snart noen spurte hva som egentlig foregikk. Alt for å holde fast i mitt eget behov for frihet og egenmakt, påvirkings- og gjennomføringskraft. For mitt agency, forklarte Jennifer Fox til Dagsavisen da filmen var helt ny.

Ikke offer

Idet filmen starter, blir den nå voksne filmskaperen Jennifer konfrontert med en stil hun skrev om forholdet. Hun undres over hva som egentlig skjedde, og hva det har gjort med henne. Filmen er hennes åpne og undrende utforsking av det.

– Jeg er ikke noe offer. For meg ville det være mer ødeleggende å identifisere meg som offer, enn selve hendelsene var ødeleggende.

– Jeg overlevde, og på en bra måte. Er ikke perfekt, men det er ingen. Alle har sitt. Det viktige er at folk får finne sin måte å komme seg videre på etter at noe traumatisk har skjedd. Jeg ønsker ikke å plasseres i den stereotype boksen hvor man ligger maktesløs på gulvet, sier Jennifer Fox.

Komplisert forhold

«The Tale» viser hvordan Bill kurtiserer Jenny. Hun er spesiell for ham, sier han, og han elsker henne. De to kan skape noe eget, noe helt annet enn den bråkete fembarnsfamilien hun kommer fra, lover han.

Barnet er ofte «med på det» i den forstand at det ofte dras mot overgriperen også.

—  Jennifer Fox, filmskaper

Men filmen viser også selve sexen, hvordan han bokstavelig talt presser seg på og inn i den uutviklede prepubertale jenta.

– Det som skjedde med meg ikke er likt alle andres historier om overgrep. Men det som er typisk med mine erfaringer, er hvor komplisert forholdet nesten alltid er. Barnet er ofte «med på det» i den forstand at det ofte dras mot overgriperen også. Ofte gir han henne noe hun faktisk ønsker. Oppmerksomhet. Følelsen av å være utvalgt. Konkrete ting. Tid. Kjærlighet, til og med trygghet, sier Jennifer Fox.

– Vi må forstå hvor kompliserte disse forholdene faktisk er. Jeg har snakket med så mange som har opplevd overgrep, men som vegrer seg for å fortelle fordi de ikke føler de passer inn i den svart-hvite inndelingen i «uskyldig offer» og «overgrepsmonster» som kulturen legger opp til. Ingenting er svart og hvitt med dette, sier Jennifer Fox.

Ikke voldtekt

Samfunnets begrepsbruk hjelper ikke:

– I USA kaller man seksuelle overgrep for «statutory rape», altså «lovfestet voldtekt». Men det alle som er blitt seksuelt misbrukt vet, er at «voldtekt» sjelden dekker det som skjedde. Overgripere bruker alltid manipulasjon og oppvartning, mild og bestemt tvang, og hele situasjonen blir som en slags utveksling av goder.

Mange bytter sex mot økonomisk trygghet, bare at da kaller man det ekteskap.

—  Jennifer Fox, filmskaper

– De fleste barn er veldig dyktige i sånne byttehandler. De er jo opplærte til det. «Om du oppfører deg, får du is». Steget er ikke langt fra det til «om jeg får ha sex med deg, skal jeg få deg til å føle deg spesiell».

– Særlig kvinner er opplært til og dyktige til det der. Mange bytter sex mot økonomisk trygghet, bare at da kaller man det ekteskap...

Tydelig ubehag

Filmskaperen er imidlertid ikke redd for å mate troll som sier at alle som opplever overgrep, eller til og med alle jenter og kvinner generelt, «ber om det».

– Det viser så tydelig i filmen at jenta lider. At sexen gjør fysisk vondt. At alt med situasjonen er ubehagelig for henne. Hun kaster opp hver gang. Ingen vil se «The Tale» og tro at hun liker det, eller ber om sex, sier Jennifer Fox.

Ubehaget er tydelig. Selv om barn ikke har forutsetninger for å vite hva som er normalt. Også om det føler seg aldri så sterkt og voksent.

– Jeg så på overgrepene som en slags overgangsrite. Noe som gjorde meg voksen. Jeg hatet å være barn. Ville gjøre hva som helst for endelig å unnslippe. Om sex med en voksen mann var det det kostet, så ok. Uten at jeg ante eller kunne ane noe om prisen jeg dermed betalte.

– Det er derfor barn trenger beskyttelse! Ikke fordi de mangler stemme, eller vilje. Men fordi de mangler erfaring. De kan ikke lese situasjonen. Har ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av det de tror de velger fritt å gå inn i.

Tilretteleggere

«The Tale» handler også om tilretteleggere, eller om folk som stilltiende lar ting skje, selv om de aner uråd.

– Filmen handler i veldig stor grad om hvordan min mor, min bestemor og min far til en viss grad lot ting skje. Det var 1973. Ingen tenkte at slikt hendte i rike forsteder. Dessuten løy jeg jo, så det rant av meg, så snart de stilte kritiske spørsmål om Bill. Jeg ville heller tro min egen versjon, min egen sannhet, der jeg var sterk og moden.

Ingen eneste sannhet

Sannhet er et nøkkelord her.

– Tidligere tenkte jeg alltid at minnene mine var Sannheten med stor S. Men jo mer jeg undersøkte, dess mer gikk det opp for meg at alle minnene mine kun var en versjon av fortellingen. Det var alltid alternative minner i hvert minne. Vi foretrekker ofte en versjon over en annen.

– Men ingen av minnene er Den Eneste Sannheten. Sannheten alltid mangefasettert. Bevisstheten velger bare ett fordi vi ikke klarer å holde styr på alle mulighetene, alle sannhetene samtidig. Historiefortelling er nettopp det: å velge ut og fortelle en versjon.

All tid er en tid

Minner handler også om tid, og hvordan nåtida påvirker fortida og omvendt.

– Jeg prøvde, og nå vet jeg ikke om jeg lyktes, men jeg ville i hvert fall lage en film der alle tidsplanene foregår på likt. Der fortida og nåtida er like viktige, fortida like stor del av nåtida som nåtida er del av fortellingen om fortida.

– Vi tar ikke ordentlig innover oss at vi lever i mange tider på likt. Vi hopper alltid fram og tilbake i tid, mellom minner og nåtidige opplevelser og framtidsplaner, sømløst og enkelt, sier Jennifer Fox.

Kjent meg seg selv

Men ikke konsistent. Ting endrer seg, hele tida.

– Da jeg skrev manuset gikk det mer og mer opp for meg at jeg ikke kjente den jenta jeg skrev om. Jennifer tretten år, hvem var hun. Jeg trodde jeg var den samme personen. Men det var jeg ikke. Hva ville hun tenke om meg nå?

– Den voksne Jennifer er jo klar til å kaste seg foran en buss om det kunne hindre det som skjedde med Jennifer tretten år. Men for henne ville jeg jo bare være nok en kjip voksen som prøvde å bestemme over henne.

– Og egentlig var det ganske stilig å se tilbake på, og bli kjent med på nytt. Hun, den trettenårige sterke og bestemte jenta, har også skapt meg. Jeg er den jeg er på grunn av valg hun tok, og det er jeg stolt av henne for.

– Det er en god følelse, å vite at selv om jeg ble påført skade, så klarte jeg meg. Godt, til og med. Andre valgte en identitet som offer, og klarte seg ofte dårligere.

Bygge styrke

Medfødt personlighet spiller definitivt inn, tror Jennifer Fox. Og oppdragelse. Men bare til en viss grad.

– Vi har en tendens til å ty til enkle forklaringer. Om noe skjer med et barn, så er det liksom foreldrenes feil. Men vet du hva? Fæle ting skjer! Foreldre kan ikke redde barna sine fra verden. Men det de kan gjøre, er å bygge opp barnas styrke så godt det lar seg gjøre, slik at når de fæle tingene skjer, så har de et repetoar å møte dem med. Så de kan reise seg fra det traumatiske, overleve og lære og vokse. Barn på løpestreng hjem til mamma tjener ingen, aller minst den som lærer avhengigehet på den måten.


Mer fra Dagsavisen