4
DRAMA
«Phoenix»
Regi: Christian Petzold
Tyskland, 2014
Det meste fortelles i ansiktene til hovedpersonene. «Phoenix» er en psykologisk noir-thriller som er såpass formell og klassisk i stilen at den kunne vært laget på femtitallet, og for så vidt ble laget da - i form av Hitchcock-klassikeren «Vertigo». Regissør Christian Petzold («Barbara») har basert «Phoenix» løst på Hubert Monteilhet-romanen «Fra asken til ilden » (tidligere mer trofast filmatisert i 1965 som «Return from the Ashes» av J. Lee Thompson), men legger ikke akkurat skjul på at han remikser den gamle spenningsmesteren her. At han resirkulerer deler av «Vertigo» (blandet med noen dråper «Suspicion») inviterer unektelig til sammenlikninger «Phoenix» ikke er i stand til å leve opp til. Likevel, under den enkle historien finner vi nok en vemodig skildring av krigens konsekvenser. Petzold har et interessant perspektiv på etterkrigstidens Tyskland, som i likhet med hovedpersonen er traumatisert, ødelagt, fordervet - og på jakt etter en ny identitet, uten å kunne gi slipp på den gamle.
Den jødiske sangerinnen Nelly Lenz (Nina Hoss) vender tilbake til Berlin etter en tid i Auschwitz, hardt skadet og med vansiret ansikt etter at nazistene prøvde å drepe henne ved krigens slutt. Nelly blir fortalt at hun er en av de «heldige», som ved et uhell overlevde. Med alle slektninger døde har Nelly arvet en betydelig formue, og venninnen Lene Winter (Nina Kunzendorf) insisterer på at pengene brukes til bosetting i Israel. Nelly får rekonstruert fjeset med hjelp av plastisk kirurgi, men kjenner ikke igjen seg selv i speilet. Hun ser ikke lenger ut som seg selv, men en etterlikning.
Nelly har mistet hele sin identitet etter traumene i konsentrasjonsleiren; et ødelagt menneske strandet i ruinene Berlin. Et spøkelse som hjemsøker en spøkelsesby. Det eneste som har holdt Nelly i live er tanken på å bli gjenforent med sin elskede ektemann Johnny (Ronald Zerhfeld), en pianist som med stor sannsynlighet anga henne til nazistene. Nelly klarer likevel ikke å gi slipp på Johnny, og oppsøker «Phoenix». En bar for amerikanske soldater, der ektemannen jobber som ryddehjelp. Johnny er overbevist om at Nelly døde under krigen, men drar likevel instinktivt kjensel på noe i henne. En kveld gir han Nelly et jobbtilbud, i troen om at hun er en fremmed kvinne. Hva om hun gir seg ut for å være Johnnys avdøde kone Nelly, sånn at de kan dele pengene kona ville ha arvet?
Nelly går med på planene, først for å få sjansen til å tilbringe tid med ektemannen – mens han lærer henne å oppføre seg som Nelly engang gjorde. Hun viser seg å være et naturtalent, naturlig nok. Johnny kler henne opp i tøy fra Paris, farger håret hennes rødt og får henne til å sminke seg riktig. Omtrent det samme Jimmy Stewart i sin tid gjorde med Kim Novak i «Vertigo», bare uten den samme perverse undertonen og fortalt fra hennes perspektiv. Nelly håper å bli gjenkjent, å bli elsket, eller i det minste finne ut om ektemannen bedro henne. Men for nå er det nok at de tilbringer tid sammen, i et forhold basert på felles fornektelse.
Gradvis finner Nelly tilbake til seg selv og gjenoppstår som seg selv (man kan nesten si at hun stiger opp fra asken). Det er et åpent spørsmål om hun samtidig finner tilbake til ektemannen sin, eller om han bare er ute etter å utnytte henne av ren griskhet. Det er også et åpent spørsmål hvor langt Nelly akter å dra dette rollespillet, helt frem tid den abrupte slutten kommer. Noe som for så vidt også er i tråd med «Vertigo», selv om finalen i «Phoenix» er langt mindre tilfredsstillende - om enn omtrent like tragisk.
Det er lett å se Nelly som en allegorisk personifisering av de tyske jødene som overlevde krigen, og hennes ektemann som en representant for alle kollaboratørene som svek dem. Men hinsides den åpenbare symbolverdien fungerer «Phoenix» også brukbart som en skildring av de psykologiske arrene på den tyske folkesjelen.