5
DRAMA
«Stammen»
Manus & regi: Miroslav Slaboshpitsky
Ukraina/Holland, 2014
«Stammen» er langt fra den første filmen på tegnspråk, men er trolig den eneste i sitt slag som ikke gjør noe forsøk på å oversette tegnene for de av oss som ikke kan dette språket. Her er det ingen hjelpsomme undertekster, ingen forståelig dialog, ingen musikk. Bare en rolleliste full av hørselshemmede ungdommer som uttrykker følelser, stemninger og meninger uten å si et kløyva ord. Siden filmen benytter seg av en ukrainsk tegnspråk-dialekt vil fint få skjønne ordrett hva som blir sagt her, så vi er nødt til å plukke opp meningen i grove trekk ved å tyde ansiktsuttrykk, gestikulering, kroppsspråk og attityde. Det er forbausende hvor mye man er i stand til å skjønne, så lenge man lener seg fram og gjør et aktivt forsøk på å følge med i historien. Det er også på sin plass med en varseltrekant: «Stammen» er mørke saker som gradvis blir enda mørkere, med noen sterke scener som har fått publikummere på festivalvisninger til å besvime. Du er herved advart.
Tenåringen Sergey (Grigory Fesenko) ankommer en kostskole for døve i utkanten av Kiev, som ved første øyekast virker ganske trivelig. Alle elevene er samlet for en slags høytidsfeiring sammen med lærerne, men de voksne forsvinner fort ut av syne. Sergey oppdager snart at det nådeløse miljøet på denne kostskolen får San Quentin-fengselet til å minne om en norsk barnehage. Her styres alt av kriminelle gjenger, og det meste elevene foretar seg sirkler rundt vold, prostitusjon, overfall, ran, flatfyll og tyveri.
Alfahannen i dette tenårige forbrytersyndikatet er en blond sosiopat (Alexander Disadevich) som på kveldstid er hallik for to villige skolejenter, som selger sex til trailersjåfører. Sergey er en passiv og usikker guttunge, men etter å ha bevist sine evner som slåsskjempe i en surrealistisk arenakamp blir han tatt inn i varmen. Selvtilliten vokser. Etter at gjengmedlemmene blir overkjørt av en lastebil tar Sergey over rollen som hallik, men forelsker seg i en av jentene. Han innleder et forhold til prostituerte Anna (Yana Novikova), som skal sendes over til Italia for å selge sex på turistvisum. Sergey blir stadig mer opptatt av å redde henne fra et liv som trafficking-offer, med alt det leder til av brutale konsekvenser.
«Stammen» ender med noen Gaspar Noe-aktige utbrudd av ultravold, og før den tid får vi flere nærgående sexscener (som er møysommelig blokkert for å unngå kjønnsorganer i bevegelse), samt en av filmhistoriens mest ubehagelige abortscener. Men selv uten de ekstreme virkemidlene ville dette ha vært en oppsiktsvekkende film. Regissøren beskriver selv «Stammen» som en moderne western, og ramser opp forbilder som Lars von Trier, Russ Meyer og George A. Romero. Ikke akkurat de navnene man hadde forventet. Selv ville jeg ha trodd at Alan Clarkes rystende ungdomsanstaltdrama «Scum» (1979) var en inspirasjon, ikke minst i sin skildring av en subkultur blottet for empati og hjertevarme.
Undertegnede er slett ingen stor tilhenger av evighetslange tagninger filmet med statisk kamera, som til tider er en lettvint arthouse-snarvei for «filmkunstnere» høyt hevet over populistiske regissører som gjør et krafttak for å engasjere publikum med visuell historiefortelling. Det er flere scener i «Stammen» som med hell kunne ha vært mye kortere, men her fyller disse lange tagningene et spesifikt mål. De tvinger oss til å følge årvåkne med på alt som skjer, som desorienterte turister fanget i en fremmed, fiendtlig verden.
Etter hvert som filmen åpner seg opp tar regissør/manusforfatter/produsent Miroslav Slaboshpitsky i bruk avanserte kamerabevegelser og steadycam-kjøringer for å gi de lange tagningene mer dynamikk. Teknisk sett er «Stammen» direkte mesterlig, veldig mye skjer på en gang i kompliserte tagninger som strekker seg over flere minutter, og koreografien må klaffe presist uten å virke unaturlig. Desto mer imponerende fordi alle skuespillerne er unge hørselshemmede debutanter uten tidligere filmerfaring. Dette er krevende, kompromissløse og til tider seige saker, men du har garantert aldri sett noe lignende. Ja, jeg vet det er en klisjé, og vi har jo alle sett stumfilmer før – men tro meg. «Stammen» er virkelig et unikum.