Film

«Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten

Årets mest etterlengtede film er Quentin Tarantino destillert ned til sin reneste essens og sprøytet rett inn i øyeeplene våre.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Once Upon A Time... In Hollywood»

Regi: Quentin Tarantino

USA, 2019

Tarantino var bare seks år gammel i 1969, men det var åpenbart et år som satte dype spor. Et år da det sies at USA mistet sin kollektive uskyldighet, og endte opp i en mørk tidslinje. «Once Upon a Time… in Hollywood» er som titten avslører et slags eventyr om slutten på en æra, der Tarantino gjør nok et opprør mot virkeligheten, blander fakta med fiksjon og skrubber bort blodflekker som skitnet til USAS sjel.

Men dette er også så mye mer. Til dels en detaljfokusert rekonstruksjon av fordums Hollywood, som Tarantino selv bare fikk sjansen å oppleve fra utsiden under oppveksten i Los Angeles; i raske glimt av neonskilt fra sidevinduene til stefarens bil, på TV og på kino. Et samling fryste øyeblikk, som kanskje aldri eksisterte. Dette er til dels også en hyllest til alle de avdankede B-skuespillerne knapt noen andre enn Tarantino husker navnet på; det store flertallet av håpefulle sesongarbeidere som siktet mot stjernene og i beste fall endte opp som avdankede gjestestjerner i obskure TV-serier. Samtidig en nostalgisk-melankolsk midlivskrisefilm drevet av dypt personlige fikseringer, besettelser og referanser; ikke bare til Tarantinos tidligere filmer, men også til omtrent hver bidige film og TV-serie han noensinne har sett. Han brukte fem år på å skrive manuset, som hadde kodenavnet «magnum opus». Hvis «Once Upon a Time… in Hollywood» ender opp med å bli hans nest siste kinofilm noensinne (som Tarantino påstår i hvert bidige intervju), så er dette en perfekt oppsummering av alt han står for. Neppe hans beste film, men trolig den mest personlige.

I bedre tider var Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) stjerneskuddet i westernserien «Bounty Law», men i motsetning til kollegaer som Clint Eastwood og Steve McQueen (som selv fikk sine gjennombrudd i westernseriene «Rawhide» og «Wanted: Dead or Alive») fikset ikke Rick overgangen til stort lerret. Han mistet rollen i storsuksessen «The Great Escape» til McQueen, og måtte nøye seg med å grille nazister med flammekaster i B-krigsfilmen «The 14 Fists of McClusky». Hollywood er i ferd med å forandre seg, og i disse dager må han nøye seg med småroller som skurk i TV-serier som «The F.B.I.». Etter å ha mistet lappen på grunn av fyllekjøring må Rick kjøres rundt av sin bestekompis Cliff Booth (Brad Pitt), en stuntmann som nå mest er sjåfør, personlig assistent og profesjonell sjelesørger.

Les også: «Franklin gjenoppstår i en konsertfilm som vil bli husket som en umiddelbar klassiker» (DA+)

Cliff er en tilbakelent, staut klippe velsignet fri for bekymringer om karriere eller penger. Han bor i en liten trailer bak en drive-in-kino, sammen med pitbull-hunden Brandy. Cliff har en fortid som dekorert krigsveteran, og er så hardbarket han han kunne ha overvunnet selveste Bruce Lee (Mike Moh) i en fair fight. Han er selve symbolet på tidløs coolhet, mens Rick Dalton er det stikk motsatte. En patetisk stakkar drevet av selvmedlidenhet, selvforakt og alkoholisme, mens han raser impotent mot de «skitne hippiene» som vokser opp som ugress rundt ham. Dalton tilhører en generasjon som er i ferd med å gå ut på dato, og blir dyttet stadig lengre ut på sidelinjen av yngre krefter han ikke begriper seg på. Maskuline, middelaldrende machomenn med whisky-glass, fintet ut av langhårede frikere på LSD.

I den andre enden av filmen venter symbolet på alt Rick forakter og frykter; kultlederen Charles Manson (Damon Herriman) og hans destruktive familie. Deres truende skygge nærmer seg Rick Daltons nærmeste nabo; det vakre stjerneskuddet Sharon Tate (Margot Robbie). Hun svever gjennom historien som en eterisk fe, full av varme og livsglede, uten å ane noe om skjebnen som venter henne. Mesteparten av «Once Upon a Time… in Hollywood» utspiller seg et halvår før de tragiske hendelsene som representerte slutten på den amerikanske drømmen.

Men Tarantino vil gjerne drømme videre. Hvis sjansen bød seg hadde han sikkert flyttet inn i denne filmen, og blitt boende her resten av livet. Jeg tipper en del vil føle at Tarantino følger sine verste instinkter i finalen, som er utsøkt slapstick-brutal og antyder at alt utspiller seg i samme univers som «Inglourious Basterds». Quentin kom selv opp med begrepet «hang-out movie», om filmer som gir oss sjansen til å vanke rundt med hovedpersonene en stund. Der poenget er stemningen og rollefigurene, ikke stram historiefortelling.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ingen kan beskylde «Once Upon a Time… in Hollywood» for å være stram historiefortelling: dette er en slentrende tidsreise som inneholder flere av de beste scenene Tarantino noensinne har regissert. Pluss en del scener der man får følelsen av at han går seg litt vill i alle digresjonene, og blir så besatt av å gjenskape øyeblikk fra gamle TV-serier og filmer at han mister fokuset på helheten. Tarantino vier så mye tid til Rick Daltons gjesterolle som barteskurk i westernserien «Lancer» (ja, en virkelig serie) at det slett ikke ville forundre meg om han endte opp med å nyinnspille denne pilotepisoden i sin helhet.

Selv om filmen runder 160 minutter føles den allikevel i overkant kondensert, og mye materiale er åpenbart snauset bort på veien. Det ryktes at en fire timer lang «director’s cut» med tiden vil dukke opp som miniserie på Netflix, og med tanke på hvor stort fokus Tarantino har på TV-serier her er det nærliggende å mistenke at han pønsker på fremtidige prosjekter i dette formatet. «Once Upon a Time… in Hollywood» ser samtidig ut til å være drevet av Tarantinos eksistensielle frykt for å bli irrelevant; for å bli dyttet ut i obskuritet som hovedpersonen Rick. For å bli glemt.

I så tilfelle har han ingenting å være urolig for; ingen står på sidelinjen for å ta hans rettmessige plass på den popkulturelle tronen. Ingen andre enn ham gir oss kinoopplevelser som dette, og ingen lager «hang-out»-filmer det er en større fryd å vanke sammen med noen timer.