Film

«Oceans’s 8»: Stjeler uten snert

Typisk. Et knippe av bransjens dyktigste damer samles for å utføre et snedig kupp, og så blir alt sabotert av en inkompetent mann.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Oceans’s 8»

Regi: Gary Ross

USA, 2018

I dette tilfelle er mannen regissør og manusforfatter Gary Ross, som har tatt over oppgaven etter Steven Soderbergh.

Tanken er lovende: en frittstående oppfølger til Soderberghs «Ocean’s»-trilogi, der mestertyven Danny Ocean (George Clooney) ledet et ensemble med sofistikerte gentlemansforbrytere i stadig mer ambisiøse og usannsynlige kupp. Den originale trilogien surfet på sjarmen til en stjernespekket rolleliste, så det faller seg naturlig at «Ocean’s 8» gjør det samme. Denne gangen er filmen befolket av kule kvinner, som lett passerer Bechdel-testen. Men der Steven Soderbergh fikk alt til å se så enkelt ut, virker det som om Gary Ross strever så svetten siler for å få filmen til å fungere.

En del har dessuten skjedd i løpet av de elleve årene som har passert siden vi så den siste filmen i serien; «Ocean’s 13». Så ja, Danny Ocean (George Clooney) er angivelig død. Lillesøsteren Debbie Ocean (Sandra Bullock) er imidlertid i sterk grad levende (selv om vi aldri har hørt et eneste knyst om henne før nå), og hun står klar til å ta opp den kriminelle mantelen. Debbie har tilbragt de siste fem årene i fengsel for en forbrytelse hun ikke begikk, og slippes løs med 45 dollar i lommen. Hun spaserer rett inn i luksus-varehuset Bergdorf Goodman i New York, stjeler det hun vil ha med skamløs rutine og bløffer seg inn på et luksushotell for å puste ut litt før det virkelige arbeidet begynner.

I tiden bak murene har Debbie selvfølgelig pønsket ut en plan, som sirkler rundt «The Toussaint»; et Cartier-diamanthalssmykke verdt 150 millioner dollar. I henhold til formelen må hun rekruttere en gjeng medhjelpere for å få denne planen på skinner. Den største baugen er å overtale den tidligere partneren og bestevenninnen Lou (Cate Blanchett) til å delta i kuppet, som attpåtil skal utføres under den eksklusive Met-gallaen på Manhattan. Kumpanene inkluderer juveleksperten Amita (Mindy Kaling), husmor-heleren Tammy (Sarah Paulson), datahackeren Nine Ball (Rihanna), den gatesmarte lommetyven Constance (Awkwafina) og Rose Weil (Helena Bonham Carter) – en konkurstruet klesdesigner med mye skattegjeld. Hele planen er avhengig av Daphne Kluger (Anne Hathaway), en forfengelig filmstjerne som er årets æresgjest på Met-gallaen. I tillegg er Debbie ute etter å ta sin søte hevn på den sleske kunsthandleren Claude Becker (Richard Armitage), ekskjæresten som sørget for at hun endte opp i fengsel. Mot slutten introduseres dessuten forsikringsetterforskeren John Frazier (James Corden), som er en distraherende digresjon når filmen trenger det som minst.

Det er et påfallende fravær av overraskende skruballer her, og selve kuppet mangler den snedige snerten som kan gjøre denne typen kuppfilmer minneverdige. Jeg vet ikke hvor mye vits i det er å plukke fra hverandre selve planen, og påpeke alle de vanvittig usannsynlige tilfeldighetene som må klaffe på en gang for at kuppet skal bli vellykket. Langt bedre filmer enn dette er laget med svakere utgangspunkt. Det er imidlertid et problem at fint lite i «Ocean’s 8» er i nærheten av plausibelt, oppfinnsomt eller sjenerende gjennomtenkt. Et enda større problem at filmen som helhet aldri blir noe mer enn vagt fornøyelig, og da utelukkende takket være samspillet mellom skuespillerne.

Sandra Bullocks sarkastiske sjarm passert perfekt i en film som dette, og scenene hun deler med Cate Blanchett er nesten verdt billettprisen i seg selv. En «Ocean’s 9» som fokuserer mer på forhistorien til deres rollefigurer hadde vært skikkelig spennende, men det er ikke et godt tegn at man stadig blir distrahert av hvor mye bedre filmen kunne ha blitt med en sterkere historie og stødigere regi.

Det er umulig å samle sammen et ensemble som dette uten å skape moro, men det er påfallende hvor lite av denne moroa som stammer fra manuset. Man sitter igjen med følelsen av at filmen ble omarbeidet drastisk på klippebordet, og er redigert ned til beinet. Det er lett å lempe skylda over på regissør Gary Ross («The Hunger Games», «Seabiscuit»), som også kom opp med historien. Han mangler det fjærlette touchet og den uanstrengte stilsikkerheten som dette typen film krever (og som Steven Soderbergh har i overflod), og ser ut til å tro at publikummet vil være tilfredse med å bare baske i glamouren.

Ross teppebomber «Ocean’s 8» med produktplassering for luksusvaremerker som Cartier, Vogue, Marc Jacobs, Dolce & Gabbana, Dior og Gucci – og overbefolker filmen med gjestespill fra folk som Alexander Wang, Zac Posen, Gigi Hadid, Anna Wintour og store deler av Kardashian/Jenner-hekseredet.

Det er skuffende at Gary Ross føler at en kvinnelig «Ocean’s»-film må fokusere på overfladisk «Sex & The City»-fjas, kjoler, smykker, luksusmerker og reality-kjendiser, fremfor å feire at en gjeng sylskarpe damer finter ut New York-eliten med en skikkelig snedig plan. Ekstra skuffende fordi filmens åpenbare svakheter sikkert vil bli brukt som ammunisjon av de samme bitre «Incel»-nerdene som eksploderte av frådende raseri over den siste «Ghostbusters»-filmen, og bærer på et irrasjonelt hat mot kvinnelige komikere som Amy Schumer fordi de har jentelus.