5
GRØSSER
«Get Out»
Regi: Jordan Peele
USA, 2017
Jordan Peele er mest kjent som den kortvokste halvdelen i komikerduoen «Key and Peele», som sto bak den skarpeste sketsjserien siden Dave Chappelle førtidspensjonerte seg. Deres artige kattekrimkomede «Keanu» ble sluppet rett på hjemmekino i fjor, men Jordan Peeles solodebut som regissør tar en helt annen retning.
«Get Out» er først og fremst en skrekkfilm, men fungerer like bra som en politisk satire om raserelasjoner. Dette er imidlertid ikke et lettvint angrep på Trumps Amerika, og trusselbildet består ikke av de rødnakkede rødstatsrasistene som angivelig utgjør deler av målgruppen hans. Isteden kommer trusselen fra den limousinliberale venstresiden; den kritthvite kultureliten som konstant klapper seg selv på skulderen over hvor fordømt tolerante og inkluderende de er. De selvtilfredse baby-boomerne som stemte på Obama begge ganger, og dermed løste rasismen i USA en gang for alle.
Dette med å møte foreldrene til sin utkårede for første gang er en ukomfortabel greie for oss alle; men fotografen Chris Washington (Daniel Kauula) har ekstra god grunn til å grue seg over å hilse på familien til kjæresten Rose («Girls»-kjenningen Allison Williams). Hun har ennå ikke fortalt mamma og pappa at Chris er svart, men ingen fare. De stemte jo på Obama.
På veien opp til foreldrenes overdådige landsted i upstate New York kjører Rose på en hjort, en illevarslende begynnelse på en langhelg som er i ferd med å bli betydelig verre. Pappa Dean (Bradley Whitford) og mamma Missy (Catherine Keener) ønsker Chris velkommen med vidåpne armer, men det er noe urovekkende i deres påtatte imøtekommenhet. Omtrent hver eneste ting de sier er dobbeltbunnet og tvetydig: velmenende, krampeliberal ignoranse som muligens skjuler noe mørkere og mye mer truende.
Pappa Dean er utstudert vennlig; peprer samtalene med «my man!», forteller anekdoter om Jesse Owens og understreker at han gjerne hadde stemt på Obama en tredje gang. Samtidig skuler de afroamerikanske tjenerne Walter (Marcus Henderson) og Georgina (Betty Gabriel) i bakgrunnen, med stive smil og glassaktige blikk. Chris bruker så mye energi på å være betryggende ufarlig at han ikke fersker at han er i fare før det er for sent. Man kan lett forestille seg hva som skjer videre, men Peele slenger ut noen snedige skruballer som gjør «Get Out» til noe mye mer enn en woke oppdatering av «The Stepford Wives».
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Dette er i første rekke en paranoid grøsser, men Jordan Peeles brede bakgrunn som sketsjkomiker kommer klart til syne hele veien. Klarest i sidefiguren Rod (LilRel Howery), en rappkjefta sikkerhetsvakt som kunne ha kommet rett fra en «Key and Peele»-sketsj (dessuten en rolle som kunne ha vært skapt for Peele himself).
«Get Out» har en sylskarp satirisk undertone hele veien, og er ofte skikkelig festlig – men humoren overskygger aldri uhyggen. God timing er en forutsetning både innen humor og skrekk, så det er ingen bombe at en komedieveteran Peele fikser den biten overlegent. Han kombinerer tunge politiske kommentarer med kommersiell underholdning på en kompromissløs måte, og klarer dessuten å hale alt i land med en veldig tilfredsstillende slutt - som understreker akkurat hvor snedig historien er bygget opp.
Det er ekstra oppmuntrende at dette har blitt vårens store «sleeper hit» på amerikanske kinoer, og angivelig har blitt den største kassasuksessen fra en regidebutant siden «Blair Witch Project» ble et fenomen tilbake i 1999. «Get Out» treffer en sår nerve i tidsånden, og oppnår noe kun de aller beste sjangerfilmene klarer: å si noe vesentlig på en underholdende og medrivende måte.