4
DOKUMENTAR
«Nothing Like A Dame»
Regi: Roger Michell
Eng, 2018
Jeg skulle sannelig ønske at noen hadde gjort noe lignende på den tiden Peter O’Toole, Richard Harris, Oliver Reed og John Hurt fortsatt var i live, selv om det trolig hadde endt i fylleslagsmål. «Nothing Like a Dame» var opprinnelig planlagt som en TV-produksjon for BBC Two, men ble et sted på veien en slags kinodokumentar. Den burde nok heller ha blitt en TV-serie, som ga oss sjansen til å tilbringe enda mer tid med dette firkløveret.
I årenes løp har Judi Dench, Maggie Smith og Eileen Atkins møttes jevnlig hjemme i sommerhuset til Joan Plowright. De har mye til felles, rent bortsett fra å være gode venner og kollegaer siden slutten av femtitallet. Alle fire er adlet av dronningen, og alle er enker. Alle har oppnådd legendarisk status som skuespillere. Dench, Smith og Atkins er alle født i 1934, mens «grand dame» Joan Plowright nærmer seg nitti år – og har på veien mistet synet. Sammen har de over 260 års erfaring som skuespillere; nærmere 190 filmer, minst 165 TV-produksjoner og fjorten Oscar-nominasjoner.
Det føles dermed som en tapt mulighet at filmen er regissert av Roger Michell («Notting Hill»), som har null erfaring når det gjelder å lage dokumentarer. Planen var å være en slags flue på veggen, mens han fra tid til annen kaster ut stikkord for å holde samtalen i gang. Ting ser imidlertid ikke ut til å ha gått helt etter planen.
Les også: «Venom»: Forgiftet av kompromisser (DA+)
Tanken var å la dem snakke fritt om livserfaring, karriere og alderdom mens de drikker te i den solfylte hagen til Joan Plowright. Men regnvær raskt jager dem alle innendørs foran kjøkkenbordet, i en nødløsning som ikke akkurat kan sies å være visuelt elegant. Ingen av damene drikker te – og Roger Michell får sånn passelig respons på spørsmålene han har forberedt. Da han på et tidspunkt spør «the dames» om deres forhold til døden svarer Judi Dench kort og konsist «Oh, fuck off, Roger!».
Det er nok av morsomme øyeblikk som dette til å gjøre filmen til en fryd, og særlig Maggie Smith viser seg å være akkurat så tørrvittig, selvironisk, sarkastisk og saltkrydret som man kunne håpe på. Hun slenger ut spydigheter om den skap-bifile motspilleren Alan Bates, kommenterer at hun aldri har tatt seg bryet med å se «Downton Abbey» og jager bort en fotograf som irriterer henne. Judi Dench blir oppriktig vonbroten over å høre at hun grabber alle roller for kvinner i hennes aldersgruppe («How rude!»), mens Eileen Atkins antyder at hun utførte hedonistiske fantestreker med Judi lenge før sekstitallet ble «swinging». Mye tid vies Plowrights vanskelige ektemann Sir Laurence Olivier, som flere av dem jobbet med og alle var livredde for.
Les også: «En affære»: Hun forgriper seg på eleven sin (DA+)
Det er interessant at klodens mest rutinerte skuespillere fortsatt er drevet av usikkerhet og nervøsitet; Judi Dench hevder at «frykten er drivstoffet», og alle fire har historier om arrogante regissører som har fortalt at de ikke er tilstrekkelig attraktive. Sånne øyeblikk sier så mye om kvinnelige skuespillere tradisjonelt har blitt behandlet, og belyser hvordan bransjen som helhet er drevet av små menn med store egoer.
«Nothing Like a Dame» fungerer best så lenge de fire skuespillerne snakker fritt og løst, men Roger Michell legger inn klipp fra teateroppsetninger og filmer, gamle arkivopptak og intervjuer fra deres yngre dager. Etter hvert prøver han å få liv i samtalen ved å dele dem inn i grupper på to, mens Maggie Smith gjør det klinkende klart at hun begynner å bli sliten («They did tell you how old we are, didn’t they?»). Når alt annet feiler serverer han champagne. Man sitter igjen med følelsen av at Roger Michell ikke helt klarte å fange det materialet han håpet på her, men uansett er det en glede bare å kunne tilbringe litt tid sammen med disse legendene.