Film

Nostalgi for millennials

Skuespiller Jonah Hill går bak kamera med en oppvektstskildring som særlig vil appellere til alle som husker 90-tallet.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«mid90s»

Regi: Jonah Hill

USA, 2019

Jonah Hill har bygget opp litt av en karriere siste årene. Etter å ha spilt munnrappe tjukkaser i Judd Apatow-komedier som «Knocked Up» (2007) og «Superbad» (2007) har han gradvis gått over til mer dramatiske roller for folk som Martin Scorsese og Coen-brødrene. Han ble Oscar-nominert for «Moneyball» (2011) og «The Wolf of Wall Street» (2013), og er aktiv som produsent og manusforfatter. Så det føles ikke direkte overraskende at han nå regi-debuterer, men «mid90s» er noe annet enn vi kunne ha forventet av fyren. En nittitallsnostalgisk oppvekstskildring skutt på kornete 16mm i firkantet Academy-format, laget på veldig lavt budsjett med unge amatører i de fleste roller. Hill har kanskje ikke så mye nytt å melde om hvordan det var å vokse opp i Los Angeles på midten av nittitallet, og han er til tider litt for påvirket av forbildene sine – men scorer høyt når det gjelder miljøskildringer, autentiske skuespillerprestasjoner og sympati for rollefigurene sine. «Mid90s» føles virkelig som en film laget i denne tidsepoken, og ikke som et kalkulert forsøk på å gjenskape fortiden. La gå at dette sikkert vil ha størst appell for nostalgikere som vokste opp på nittitallet, eller oss som i det minste var betydelig yngre da. En tapt tid preget av Sony Discman, T-skjorter med «Wu-Tang Klan»-motiver, «Ren & Stimpy» og Super Nintendo. Da som nå en tøff tid å vokse opp.

Les også: «Lykkelige Lazzaro»: En fascinerende filmfabel (+)

Trettenåringen Stevie (Sunny Sulic) er uferdig og søkende, men finner kallet sitt så fort han får øye på en gjeng eldre skatere som vanker i en sparsomt utstyrt skateboard-sjappe på østsiden av Los Angeles. Han begynner å øve utenfor garasjen hjemme, og vanker i butikken i håp om å få innpass i gjengen – som inkluderer partypropellen «Fuckshit» (Olan Prenatt), den mer sindige lederen Ray (Na-Kel Smith) og den håpefulle filmskaperen «Fourth Grade» (Ryder McLaughlin). Stevie blir først venner med den jevnaldrende pøbelen Ruben (Gio Galacs), som skryter av at «I smoke. I skate. I fuck bitches. I’m pretty much the shit». Sjalusi oppstår etter at Stevie blir den nye maskoten i miljøet, mest fordi han er villig til å gjøre alt for å bli likt. Han får kallenavnet «Sunburn» og blir introdusert til røyking, rus, fingerpuling, fyll og fest. Jonah Hill er ikke akkurat opptatt av historiefortelling her; isteden vier han oppmerksomheten til å gjenskape tidsperioden og lar oss henge med disse guttungene i 85 minutter. Filmen får dessuten fenomenal drahjelp av det stemningsfulle musikksporet, som er komponert av NIN-frontmannen Trent Reznor og Atticus Ross. Hill har i intervjuer ramset opp Lynne Ramsays «Rottefangeren» og Shane Meadows’ «This is England» som inspirasjoner, og det er jo slett ikke dårlige forbilder å ha.

Les også: «Holiday»: En dypt forstyrrende film (+)

Man merker dessuten ånden til Larry Clarks «Kids» (manusforfatter Harmony Korine gjør et raskt gjestespill) og Gus Van Sants «Paranoid Park». I motsetning til de filmskaperne gir heldigvis ikke Jonah Hill inntrykk av å være interessert i å ha sex med hovedpersonene sine, og det er et sympatisk fravær av klam, kåt grisegubbe-stemning her. Isteden er Hill drevet av enorm empati for disse ungdommene, og en instinktiv forståelse av hvor forvirrende livet er i tenårene. Et virvar av motstridende følelser, angst og testosteron, som jevnlig detonerer i destruktive retninger. Stevie er en høflig, veloppdragen guttunge som bare vil passe inn og bli likt, men han vokser opp i et trøblete hjem som skaper opprørstrang. Alenemamma Dabney (Katherine Waterson) gjør sitt beste, men er mest opptatt av å finne en type, og deler intime detaljer man absolutt ikke bør usette sønnene sine for. Storebroren Ian er en brutal muskelbunt som jevnlig grisebanker lillebroren sin blods, men vi får små hint om at han sliter med psykiske problemer. Det er lett å se hvorfor de eldre skaterne tilbyr Stevie noe han så desperat trenger: et fristed der han får aksept og støtte.

En mindre nyansert filmskaper kunne lett ha skildret denne gjengen som et oppsamlingsheat av dårlige innflytelser og antisosial oppførsel; en slags «Muppet Babies»-variant av «Jackass» – men det er lett å se at Jonah Hill liker dem. Han har besatt rollene med unge amatører, som ser ut til å spille versjoner av seg selv. De er rappkjefta, tøffe i trynet og drar lille Stevie inn i livsfarlige situasjoner. Men de er samtidig stort sett godhjertede og artig selskap. Det samme er denne filmen, som garanter ikke blir den siste Jonah Hill regisserer.