5
GRØSSER
«Villmark 2»
Regi: Pål Øie
Norge, 2015
«Villmark 2» er en skikkelig effektiv, velregissert grøsser som bygger opp en oppriktig creepy stemning. I større grad en ren skrekkfilm enn forgjengeren, som nøster opp noen røde tråder uten å gi oss så alt for klare svar på hva som i svarte svingende egentlig skjedd mot slutten av den første filmen. Vi befinner oss i samme område i Kaupanger, der et saneringsteam er på vei i helikopter for å forberede rivningen av et gammelt sanatorium for poliopasienter. Den enorme bygningen er en nå en falleferdig ruin omgitt av skog, skygger og illevarslende stemning. Live (Ellen Dorrit Petersen) og hennes svenske arbeidspartner Frank (Tomas Norström) har påtatt seg dette oppdraget med alt for kort tidsfrist, og har bare noen dager på seg til å kartlegge miljøfarlige gifter i over tre hundre rom. Ikke inkludert de hemmelige rommene i kjelleren.
Med seg på laget har de lab-teknikeren Ole (Anders Baasmo Christiansen), i tillegg til Even (Mads Sjøgård Pettersen) og Synne (Renate Reinsve). Sistnevnte skal gå igjennom arkivene med pasientjournaler som ble etterlatt da sanatoriet stengte sine dører i 1978. Så da er det jo kanskje litt rart at noen av journalene ble loggført på åttitallet. De er ikke alene på dette uhyggelige sanatoriet, selvfølgelig. For det første bor den gamle vaktmesteren Karl (Baard Owe) fortsatt på eiendommen, sammen med sin egen kjæleugle og en masse mørke hemmeligheter. For det andre oppdager teamet det mutilerte liket av en død tysker hengende i trappeavsatsen til kjelleren – og for det tredje skimter de stadig merkelige skikkelser i øyekroken. Forvridde skikkelser som sniker rundt i gangene, konturer av sykepleiere og uhyggelige unger som dukker opp på jaktkameraene som er plassert rundt på eiendommen. Og uten å avsløre for mye: det er mer enn bare en trussel her. Plystrelydene og teltet fra første «Villmark» er tilbake, men selv om det er en rød tråd mellom de to filmene må man ikke ha forgjengeren friskt i minne for å henge med i svingene. Det er en gjennomtenkt og gjennomarbeidet mytologi som bygges opp her, men Pål Øie (og hans medmanusforfatter Kjersti Rasmussen) unngår å overforklare ting – og lar oss finne ut av «cluene» på egen hånd. I oppstarten er det sannelig ikke så lett å ferske om «Villmark 2» er en spøkelseshistorie, en «slasher» eller en slags kombinasjon.
Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon
Man kan trekke paralleller til Brad Anderson-grøsseren «Session 9» (2001), muligens «Grave Encounters» (2011), og et undervannsrom vi ser mot slutten kunne ha kommet rett fra Dario Argentos «Inferno». Allikevel, «Villmark 2» har et personlig særpreg som skiller seg ut. Pål Øie følger sjangerkonvensjonene til punkt og prikke, men gir inntrykk av å være en fyr som i større grad drar uhyggelighetene ut fra sin egen underbevissthet enn fra andre skrekkfilmer. Han kommer opp med noen oppriktig ubehagelige scener her, og noen surrealistiske øyeblikk som følger sin egen marerittlogikk. Inklusive et øyeblikk med et kråkenebb som når David Lynch-høyder i sin kryptiske galskap. Vi har blitt vant til at norske sjangerfilmer er teknisk polerte, men «Villmark 2» er gjennomført bra laget hele veien – og holder virkelig et internasjonalt nivå. Med et aggressivt lydspor, effektiv redigering og førsteklasses setdesign. Dessuten virkelig bra spilt over hele linja, med Ellen Dorrit Petersen («Blind», «Frikjent») i teten som en nyansert, interessant heltinne. Dette fungerer over all forventning, og representerer norsk skrekk på sitt aller beste!