Film

Norsk nissemassakre

Nå kommer nissen. Med en øks, blodsprut i skjegget og sekken full av likrester.

Dagsavisen anmelder

4

SKREKK

«Juleblod»

Regi: Reinert Kiil

Norge, 2017

Så har vi kommet til den tiden av året da julefilmene begynner å dale ned i skjul. Først på fortauet er en norskprodusert høytidsfilm som fortjener å bli plassert ved siden av «Tante Pose» og «Reisen til Julestjernen». Eller kanskje ikke. Det er lett å beundre pågangsmotet til Reinert Kiil, en selvlært sjangerentusiast som i brist på offentlig støtte har skrudd sammen filmene på egen hånd. «Hora» (2009) og «Inside the Whore» (2011) ble sluppet rett på DVD etter en runde på internasjonale sjangerfestivaler, men i fjor gjorde Kiil sin kinodebut med den stemningsfulle grøsseren «Huset». Et år senere står han klar med sin neste langfilm. La gå at Kiil har puslet med «Juleblod» i flere år. Tilbake i 2011 var filmen i forproduksjon, men så druknet produsenten Daniel Henriksbø i en tragisk ulykke under innspillingen av «Skumringslandet». Det andre forsøket skulle ha selveste Gunnar «Leatherface» Hansen i rollen som drapsnisse, men så døde Hansen av kreft i 2015. På tredje forsøk ble endelig «Juleblod» fullført, med en rolleliste full av etablerte norske skuespillere – og produksjonsverdier som langt overgår de beskjedne ressursene Kiil har til rådighet.

Vi starter opp i Kongsvinger, julen 2011. En liten pike smyger seg opp i nattemørket for å smugklemme litt på pakkene under treet. Snart har pappa fått en øks i skolten og mamma er delt på midten, mens jentungens hode ligger under treet. Glad jul, hilsen nissen. Familien er slaktet av en forskrudd seriemorder i julenissedrakt (spilt av Jørgen Langhelle), som har drept noen i Norges land hver bidige julaften. På åstedet finner politiet en liste med navn psykonissen mener er slemme, men innen han rekker å stryke ut resten blir juledrapsmannen skutt et halvt dusin ganger av politietterforskeren Thomas Rasch (Stig Henrik Hoff). I kjent Michael Myers-stil overlever den grøtfikserte villnissen, og fire år senere rømmer han fra Ila forvaringsanstalt for å ringe julen inn igjen. I et lite tettsted i Honningsvåg gjør Sanne (Helene Eidsvåg), stumme Elisabeth (Karoline Stemre), australske Annika (Kylie Stephenson) og svenske Ritika (Haddy Jallow) seg klar til å feire jul. De samles hos Julia Buljo (Marte Sætren), som er traumatisert etter at moren begikk selvmord for en måned siden. Synd mamma befant seg på psykonissens drittliste, og han er nå på vei til venninnenes julefeiring med en øks. Snart får de selskap av Katja (Yassmine Johansen) og hennes upålitelige kjæreste Christian (Andreas Nonaas), som tidligere har bollet frilynte Ritika. Mye drama, før de endelig blir angrepet av den psykotiske drapsnissen.

I mellomtiden prøver Kripos-etterforskeren Terje Hansen (Sondre Krogtoft Larsen, stæsjet opp til å se ut som Brad Pitt i «Seven») å spore opp nissen, mens han slår seg sammen med den fordrukne eks-politimannen Rasch. Og nei, Stig Henrik Hoff er heldigvis ikke sminket opp som Morgan Freeman. Han er til gjengjeld høydepunktet i «Juleblod», og såpass eksentrisk spilt at det føles litt synd at han ikke har fått enda større spillerom her. «Juleblod» fungerer brukbart som en straight pastisj på åttitallets slasherfilmer, men overgangene mellom blodig alvor og gjøglete humor sklir ikke helt smertefritt. Særlig ikke etter at jentene får besøk av sine Tinder-dates (på julaften!): to slibrige nordlendinger med snusleppe og trailersjåfør-caps – som pønsker på voldtekt. Sånn passelig morsomt.

Reinert Kiil blir en bedre regissør for hver film, og «Juleblod» er teknisk sett overraskende smidig iscenesatt, med solid filmfoto og et John Carpenter-aktig musikkspor komponert av Kim Berg. Men filmen lider samtidig av flere av de samme svakhetene som forgjengeren «Huset»: den kunne ha vært betydelig strammere redigert, minst et kvarter kortere og manuset er ikke tilstrekkelig gjennomarbeidet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Reiner Kiil kjenner sin skrekkfilmhistorie, og han har åpenbart sett juleskrekkfilmer som «Black Christmas» (1974), «Christmas Evil» (1980), «Silent Night, Deadly Night» (1984), samt rundt hundre andre titler i samme stil. Det er til og med laget en norsk juleskrekkis i samme stil tidligere: amatørproduksjonen «O’Hellige jul» (2013), som ble vist på Ramaskrik og Oslo Frightfest.

«Juleblod» er en markant mer profesjonell produksjon, og Kiil iscenesetter noen skikkelig effektive skrekkscener med (bokstavelig talt) bøttevis av blod. Kiil sliter mer med å få disse scenene til å henge sammen som en helhetlig historie, og litt for mange av dem gir inntrykk av å være inkludert mest fordi de ser kule ut – ikke fordi de driver plottet videre. Det er for eksempel vrient å finne noen god grunn til at «Juleblod» skal vie tid til et irrelevant sidespor der WE-vokalisten Thomas Felberg spiller en rettsmedisiner som spiser rekesalatsmørbrød under en obduksjon, rent bortsett fra at Kiil ikke har hatt hjerte til å drepe darlingene sine. Historien er i manko på uventede vendinger og den antiklimatiske slutten legger opp til en fortsettelse. «Juleblod» klarer ikke helt å opprettholde spenningen og er dramaturgisk skranglete, men er med god margin Kiils mest profesjonelle, ambisiøse og polerte film. Med økonomisk støtte og en tålmodig manuskonsulent er det ikke tvil om at fyren kan oppnå store, blodige ting.