De dataanimerte skilpaddene er uten personlighet og vanskelige å skille fra hverandre. FOTO: INDUSTRIAL LIGHT & MAGIC/PARAMOUNT

No Ninja, No Ninja, No!

Manisk action, produktplassering, Megan Fox og døll humor: «Teenage Mutant Ninja Turtles» inneholder alt det verste produsent Michael Bay har å by på.

ACTION

«Teenage Mutant Ninja Turtles»

Regi: Jonathan Liebesman

USA, 2014

 

Hvis du var en guttunge på slutten av åtti-/begynnelsen på nittitallet er sjansene store for at du var i besittelse av «Teenage Mutant Ninja Turtles»-leketøy, som i sin høytid solgte lisensprodukter verden rundt for flere milliarder dollar. Det som opprinnelig var en selvfinansiert superhelt-parodi av de unge tegneserieskaperne Kevin Eastman og Peter Laird ble forvandlet til et lettfordøyelig leketøysfenomen for barn, som inkluderte flere tegnefilmserier og nå sammenlagt fem kinofilmer. Så sent som i 2007 prøvde man å gjenopplive denne serien med dataanimasjonen «TMNT», som ble temmelig lunkent mottatt. Årets utgave har en marginalt bedre sjanse til å bli en økonomisk hitt, om ikke annet så fordi det meste produsent Michael Bay rører forvandler seg til en legering av bæsj og gull. Hans siste «Transformers»-film tjente nylig inn en milliard dollar på verdensbasis, så fyren er en kløpper på å tjene penger - uansett hvor mange som hater ham. Bay har overlatt regien til sørafrikanske Jonathan Liebesman, som også regisserte den Bay-produserte skrekk-nyinnspillingen «The Texas Chainsaw Massacre: The Beginning» (2006), før han bemerket seg med storproduksjonene «Battle Los Angeles» (2011) og «Wrath of the Titans» (2012).

«Teenage Mutant Ninja Turtles» er allikevel drevet av de verste impulsene til Michael Bay: frenetisk redigering, maniske actionscener med dataanimerte masseødeleggelser, Megan Fox, prominent produktplassering (for bl.a. Toshiba og Bays yndlingsfirma Victoria’s Secret), samt akkurat den samme dølle humoren som ofte har preget «Transformers»-serien. Framfor å fri til voksne med et nostalgisk forhold til dette leketøysfenomenet er filmen en såkalt «reboot» rettet mot unge tenåringer, fortrinnsvis dem som sluker «Transformers»-serien rått og føler at Marvel-filmene blir altfor krevende. De tenårige, muterte ninja-skilpaddene (stemmelagt av Johnny Knoxville, Jeremy Howard, Pete Ploszek og Alan Ritchson) bor fortsatt i New Yorks kloakknett, er fortsatt veldig begeistret for pizza, og er trent opp i ninjitsu av sin adoptivfar, rotte-sensei Splinter (Tony Shalhoub). De opererer i det skjulte som vigilantes, og hamler opp med The Foot Clan. En slags terrorgruppe under ledelse av den onde ninjamesteren Shredder (Tohoru Masamune), som for det meste er dekket av en dataanimert rustning med sveitsiske lommekniver som fingre. I mellomtiden er underholdningsreporteren April O’Neil lei av å lage overfladiske TV-reportasjer, og sliter med å bli tatt på alvor som journalist fordi hun spilles av Megan Fox. Det tar ikke lang tid før hun snubler over ninja-skilpaddene, men filmen forkludrer forhistorien ved å gjøre April en aktiv del av deres spede begynnelse. I tegneseriene er April en kvikk, smart og tøff dame - men siden filmen er produsert av Michael Bay er hun redusert til et sexy nek som for det meste må reddes mens hun hyler, skriker og gjemmer seg.

Megan Fox har vært ute i kulden noen år, takket være sin leie tendens til å slenge dritt om Bay i intervjuer. Jeg aner ikke hva slags ydmykelser frøken Fox måtte gå igjennom for å bli tilgitt for å ha sammenlignet Michael Bay med Adolf Hitler, men det er vanskelig å begripe hvorfor en dame med så lusne skuespillerferdigheter og ubevegelig Botox-fjes får en så prominent rolle i en så kostbar film. Moromannen Will Arnett dukker opp i en fårete birolle som Aprils sarkastiske kameramann, mens alltid severdige William Fitchner beholder verdigheten som en klisjefull industrialist med mørke hemmeligheter. Actionscenene er til tider livlige, men formatet er mye mer beskjedent enn den jevne «Transformers»-film, og manuset er akkurat like lusent som forventet. Overlesset av slappe klisjeer, forutsigbare vendinger og flau dialog. Uansett hva de prøver å innbille deg i intervjuer er ingen foran eller bak kamera oppriktige fans av «Teenage Mutant Ninja Turtles», så mye er klart. Dette er den typen filmprosjekt alle bare behandler som ren business, uten et snev av entusiasme.

Mens Ninja-skilpaddene ble spilt av mennesker i klumpete drakter i de første filmene, er de nå skildret med «motion capture» og dataanimasjon, noe som sørger for smidige bevegelser og uhyggelige fjes. Snakk om å ta turen ned i den uhyggelige dalen. Siden «Guardians of the Galaxy» klarte å gi indre liv til et vandrende tre og en snakkende vaskebjørn, skulle man tro at «Teenage Mutant Ninja Turtles» lett kunne gi personlighet til fire ninja-skilpadder. Dessverre ikke. Årets Ninja Turtles er større og mer oppumpede, men det er sannelig ikke lett å se forskjell på dem. Og siden Michael Bay har produsert filmen kan du være sikker på at de stadig sier «dude!», promper, beatboxer, danser og oppfører seg fryktelig fjollete mesteparten av tida. Jeg var nesten overrasket (og ikke så rent lite lettet) over at filmen ikke er dubbet på norsk, siden dette i høy grad er en film beregnet på den yngre garde. Mange fikk muligens med seg det lite gjennomtenkte PR-stuntet der en australsk representant fra filmselskapet tvitret et bilde av den nye filmplakaten (som viser de fire ninja-skilpaddene som styrter ut av en eksploderende skyskraper i New York) med undertittelen «kommer 9/11». Noe særlig morsommere enn det blir ikke «Teenage Mutant Ninja Turtles», dessverre.