Film

Nærbilde av et geni

Det er ikke lett å være kul når man spiller sjakk.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTAR

«Magnus»

Regi: Benjamin Ree

Norge, 2016

Hjertesukket kommer fra 9-åringen som verden etter hvert har lært å kjenne som tidenes største sjakkspiller, et særegent geni med appell langt utover det rutete brettet. Kul er han også blitt, et yndet objekt for så vel motebransjen som TV-stasjonene, og han alene har bidratt til at sjakk er blitt noe nær folkesport. Men som barn var det ikke like kult å være den som spilte sjakk mens andre spilte fotball, og bildet av en gutt som langt på vei lever i sin egen tankeverden blir med ett forståelig. Både det og veien fram til det å bli en verdenssensasjon viser dokumentarfilmen «Magnus» på mesterlig vis.

Dokumentarregissør Benjamin Ree har valgt en menneskelig måte å tilnærme seg fenomenet Magnus Carlsen på. Han rir ikke på merittene mer enn naturlig er når et fortsatt ungt liv skal oppsummeres. I stedet er han på fornavn med mannen han gransker og går tett på en reservert og sky skikkelse med respekt og oppriktig nysgjerrighet, og uten å tråkke over de intime grensene som både Magnus Carlsen og alle rundt ham åpenbart trekker. I spennet mellom Carlsens intellekt og konstante tanker rundt sjakk, og en sårbarhet som åpenbart bunner i den gaven han har fått, fanger likevel Ree personligheten, det private og det storslagne. Slik blir ikke dette bare en film om en idrettsmann eller en sjakkspiller. «Magnus» er en film om en familie, om et samhold og om den helt enestående evnen til å aldri slippe de små tingene og øyeblikkene som selv et sjakkgeni behøver for å være nettopp det. Og kanskje har familien visst at han en dag skulle bli noe helt for seg selv. Noe av det mest imponerende i filmen er de mange private filmklippene fra Carlsens barndom, av familien på tur og mer konkret av en liten Magnus i lek eller samtale og over sjakkbrettet, enten hjemme eller i møte med motstandere langt eldre enn seg selv. Slik belegger filmen også påstanden om at han er en sjakkens Mozart, gutten som ikke kan tape. Når han en gang i blant likevel gjør nettopp det, gir filmens måte å presentere skuffelsen på en forklaring på de reaksjonene hos en skuffet, sinna, bitter Magnus Carlsen som har bidratt til å gjøre han til et fenomen. De private filmklippene viser at slik han framstår i dag, med store følelser i det som til tider har framstått som en sosialt utilpasset kropp, det har alltid vært der.

Faren Henrik Carlsen er på mange vis filmens veiviser inn i den sfæren hvor filmen finner sin kjerne, rundt utformingen og utviklingen av talentet og den profesjonelle karrieren. Faren er den som i størst grad har fulgt han underveis, og han er også den som setter ord på Magnus Carlsen som menneske, som en spiller, særlig inn mot den avsluttende delen av filmen som følger han tett i oppkjøringen til og avviklingen av VM i 2013 der han utfordret Viswanathan Anand og endte opp med tittelen etter nervepirrende runder. Men heller ikke faren gir ved dørene når det kommer til det helt personlige eller vedrørende taktiske forberedelser. Magnus Carlsen selv har åpenbare grenser for hvor tett et kamerateam kan gå, og dette gjenspeiles i farens «guidede» rute gjennom livet hans. Ree viser imidlertid en sterkt iakttakende egenskap både i sitt nærvær og i ferdigstillelsen av filmen, og det er gjennom disse scenene at han løfter fram nye sider, og det på en måte som gjør både personen og spilleren Carlsen spennende uavhengig av det han presterer på brettet. Også det siste kan være svimlende, som i rundene mot Anand eller når han spiller blindsjakk mot et titalls utfordrere, eller hvordan han totalt i sin egen verden loses gjennom et hav av journalister og nysgjerrige som alle vil ha en bit av han. Stikkordet er uansett familien, og gjennom visualiseringen av et geni sett i relieff av sterke og støttende familiebånd blir «Magnus» en allmenn kinoopplevelse utenom det vanlige.

Filmen har premiere under Den norske film­festivalen i Haugesund. Ordinær kinopremiere 2. september.