DRAMA
«Uskyld»
Regi: Sara Johnsen
Norge, 2012
Det kribler, vokser og kryr i «Uskyld». Ikke bare i løvverk og våt underskog som store deler av Sara Johnsens film utspiller seg i, men også i menneskenes psyke. Dette skaper en dirrende uro i den mørke handlingen og i forventningene som følger et knyttneveslag av en åpningsscene. To menn dør, en kvinne blir funnet i live. Som tilskuere vet vi hva som har skjedd, men ikke hvorfor eller hvordan. Politietterforskeren og filmens fortellerstemme, Ragnhild, fører oss bakover i tid etter motiver og handlingsforløp, til vi står ved slutten og utgangspunktet.
Med en levende og to døde blir «Uskyld» en slags krimfortelling. I enda større grad er det et psykologisk trekantdrama med både et bibelsk skjær og et darwinistisk drag gjennom handlingen. I midten står Janne, spilt av Maria Bonnevie. Janne er mager og dratt, merket av fortida. Da William en dag uventet dukker opp etter år i Østen, forlater hun alt hun har og blir med han til barndommens egn, den tunge nordiske urskogen og lokalsamfunnet der hun først møtte William og storebroren Ruud. Det var kjærlighet ved første blikk, men også sjalusi og sinne. Kain og Abel er nærliggende, men regissør og manusforfatter Sara Johnsen tegner i større grad en referanse fra Irwin Shaws «To brødre» («Rich Man, Poor Man»). Selv navnet Rudy i Shaws roman (og tv-serien) får ekkoet Ruud i «Uskyld». Også det dramaturgiske grepet med å åpne filmen med slutten på historien er i samsvar med fortellingen om to motpoler av noen brødre. I «Uskyld» står Janne mellom dem. Hun frister, elsker og dømmer dem.
Janne er opphav til en «tsunami», et uttalt bilde på følelsene som velter fram hos aktørene og Ruud spesielt, men også en advarsel om at det urørte og uskyldig naturlige trues av noe utenforliggende. Filmens sterkt litterære tilnærming er ikke bare befestet i Sara Johnsens nakne omfavnelse av kretsløpet og menneskesinnet som hun lar Dylan Thomas antyde i begynnelsen av filmen med sitatet «Do not go gentle into that good night». Det blir også et poeng at etterforskeren (Maria Heiskanen) er gravid, mens de bibelske hentydningene formelig flyter i overflaten. Navnet Janne (Johanne) har dessuten opprinnelse i hebraiske «Gud har vært nådig», og Johnsen må ha hatt Miltons «Into this wild abyss/The womb of nature» i bakhodet, all den tid filmen bærer forestillingen om naturen som livmor.
Sara Johnsen viser et annet og enda mer personlig filmspråk her enn i «Vinterkyss» og «Upperdog». Det blir nesten ufattbart det hun forsøker å flette sammen, Visjonen er rått realistisk, men også litterær, poetisk og drømmefangende på en måte noen nok vil finne påtrengende. Og ikke alt sitter. En sidehistorie vedrørende illegal innvandring blir som en malplassert løs tråd, mens enkelte visuelle banaliteter er påfallende all den tid John Andreas Andersen viser fram noe av det flotteste og mest originale fotoarbeid vi har sett, en bruk av omgivelser, lys og tekstur som sammen med Johnsens ambisjoner gjør filmen organisk levende og naturen til en hovedrolle i seg selv. Det er voldsomme scener i den grad man kan bruke den betegnelsen på det naturlige, enten det er blod og forråtnelse eller fødsel og opphav. Det voldsomme ligger i Johnsens blikk på naturen, på alle lagene, gjennom det vakre og skjøre, til det vonde, råtne og hensynsløse, helt ned til svarte mulden.
Svenske Daniel Dencik spiller Ruud med en indre mørk flamme, intens og ambivalent. Kristoffer Joner og Maria Bonnevie viser igjen et unikt samspill. Han gir en bunnsolid tolkning av den merkede William som så vidt holder seg oppe, mens Bonnevies Janne er et naturbarn av rå styrke som søker ilden og varmen på godt og vondt. Hun finner muligens ro i tanken på å «leke barn som leker de er barn», men i Sara Johnsens omseggripende, sterke og kraftfulle film blir det en lek på liv og død.
Les også: Det viktigste er forbi