DOKUMENTAR
«Cathedrals Of Culture»
Regi: Wim Wenders, Margreth Olin, Robert Redford, Michael Madsen
Ty./No./Am., 2014
I den foreliggende versjonen av dokumentarfilmøvelsen «Cathedrals Of Culture» spiller utvalgte kulturhus og/eller arkitektoniske milepæler hovedrollen, og med kinoformatet som messestol opphøyes de til noe sakralt og hellig. Det er i utgangspunktet snakk om seks byggverk med høy kulturell kapital, filmet i 3D av seks regissører håndplukket av «Paris, Texas»- og «Lidenskapens vinger»-regissør Wim Wenders. Han er selv blant de inkluderte. De seks byggverkene er Operaen i Oslo, Berliner Philharmonic, Halden Fengsel, The Salk Institute (USA), Nasjonalbiblioteket i St. Petersburg og Pompidou-senteret i Paris. De to siste er utelatt fra den norske kinoversjonen, noe som framstår som et fornuftig valg lengde og kunstneriske valg tatt i betraktning. Robert Redford og danske Michael Madsen er blant de gjenværende bidragsyterne, og sistnevnte har med sitt valg av «katedral» gjort at Norge er representert med to byggverk, gjennom å la Halden fengsel fortelle om seg selv med en «egen stemme». For det er nettopp det som var Wim Wenders opprinnelige idé: «Hvis bygninger kunne snakke, hva ville de sagt om oss?». Madsen har fått unik tilgang til det som var Europas mest moderne fengsel da det åpnet i 2010, og som har vært gjenstand for både debatt og prisdryss på grunn av filosofien som ligger bak soneforhold, fasiliteter og arkitektur. Slik blir stedet unektelig en «kulturens katedral». Madsen filmer bygningen som en arkitektonisk installasjon for humanisme og avstraffelse, og setter de innsattes forhold i kontrast til den verden de kommer fra gjennom å vise bygget som en høyrisikosone som ikke stiller spørsmål, men tjener et formål. Fengselspsykologen gir bygget stemme, og filmingen følger betongen fra de ytterste murene og inn til de kjipeste isolasjonscellene.
Margreth Olin synes ikke å være så opptatt av Operaen som bygg, som hun er av menneskene som jobber der eller besøker det, inne som ute og oppå. Hun lar i særlig grad ballettens dansere bli filmens visuelle ledetråd, men legger også inn sine klare politiske og samfunnsengasjerte tråder og knytter sammen bygget med Oslo for øvrig. Her savnes noe mer søkelys på selve bygget, men likevel blir hennes bidrag, nydelig filmet i 3D, den beste av sekvensene ved siden av Wenders egen, som løftes fram av Berlinerfilharmonien og ikke minst den tyske regissørens kapasitet til å vise kulturelle uttrykk i 3D, slik han også gjorde i den vakre dokumentaren om koreografen Josephine «Pina» Bausch.
Overraskende nok er Robert Redfords del om amerikanske Salk Institute og arkitekten Louis Kahn den svakeste sekvensen rent formmessig. De to utelatte delene spares sannsynligvis til TV-formatet, samtidig som valget gjør kinoversjonen mer tilgjengelig og overkommelig. Vi kan nevne at Pompidou-sekvensen blir for monumental og «religiøs» i tonen, mens Michael Glawoggers film om det russiske nasjonalbiblioteket blir rotete gjennom sine lange litterære sekvenser der berømte forfatteres ord skal guide oss gjennom rommene, gangene og de utallige gamle bøkene.
Som en sammensatt film er «Cathedrals Of Culture» et spennende dokumentarisk eksperiment, men det blir i overkant ambisiøst og stilisert. Det er ingen forklaring på hvorfor de enkelte sekvensene er valgt, heller ikke noe som binder dem sammen formmessig utover fortellerstemmens åpningslinje: «Jeg er et hus». Utover det slående visuelle i prosjektet gjør husenes «enetale» kommunikasjonen heller begrenset, men de beste unntakene er Madsens fengselshistorie og Olins blikk ut mot den byen Operaen er en del av.