Når Alzheimers frarøver deg ordene

4

DRAMA
«Still Alice»
Regi: Glatzer/W. Westmoreland
USA, 2015

Det er neppe et godt tegn å ende opp i feil kino når du skal se en film om Alzheimers, men uansett. I flere dager etter å ha sett «Still Alice» er det lett å være på vakt etter tidlige sykdomstegn; føle et krypende ubehag hver gang du ikke finner lommeboken din, må ta i bruk hustelefonen for å finne mobilen eller glemmer å ta på deg bukser før du løper til toget.

Det er sånn det starter. I det ene øyeblikket har du problemer med å huske navn på skuespillere du ser på TV. I det neste finner du joggeskoene dine i kjøleskapet. De av oss som har opplevd Alzheimers på nært hold i familien vet at det er en ond lidelse med en morbid sans for humor. Virkelig noe å være redd for. Det er dessuten en lidelse som stadig øker i omfang, og innen 2050 er det antatt at en prosent av verdens befolkning kommer til å være rammet av sykdommen. Så det er en betydelig større sjanse for at du får Alzheimer i løpet livet enn at du noensinne vinner i Lotto. Marginalkunnskaper kan være en sadistisk fiende. «Still Alice» er imidlertid ikke basert på virkelige hendelser, men en roman av nevrobiologen Lisa Genova.

Ord er levebrødet til Alice Howland (Julianne Moore), men i det siste har hun begynt å miste dem. Hun er en respektert professor i lingvistikk, som har skrevet en av de fremste lærebøkene om temaet. Alice lever et privilegert overklasseliv på eksklusive Upper West Side i New York, lykkelig gift med biologen John (Alec Baldwin), og mor til tre voksne barn: Anna (Kate Bosworth), Tom (Hunter Parrish) og Lydia (Kristin Stewart).

Vi møter Alice først på hennes femtiende fødselsdag, der ektemannen John hyller henne distrahert som «den vakreste og mest intelligente kvinnen jeg noensinne har kjent». Alice roter litt med navn under middagen, men er sikkert bare litt distré. Under en akademisk tale stokker ordene seg, men det skyldes sikkert bare champagnen under gårsdagens fødselsdagsfeiring.

Hjemme i New York tar hun den samme joggeturer hun har tatt hundrevis av ganger, og glemmer et øyeblikk hvor hun er. Alice blir såpass redd at hun tar kontakt med en lege, som oppdager at Alice er i de tidlige stadiene av Alzheimers. En sjelden, arvelig type som starter i forholdsvis ung alder – og som ungene hennes har en 50/50 prosents sjanse til å arve.

Alice prøver å takle lidelsen som det resurssterke A-mennesket hun er: lager minneoppgaver til seg selv, bruker mobilen som et redskap for å trene hukommelsen. Klistrer gule memolapper rundt i huset, organiserer fil-mapper på Macbook-en og spiller inn en videobeskjed til seg selv med instruksjoner om hvordan hun skal begå selvmord før alt glipper. Alice takler først utfordringene med pragmatisk stå-på-humør, men verdenen hennes blir stadig mindre. Hun gjentar spørsmål og blir fort distrahert. Kjenner ikke igjen kjæresten til sønnen, sliter med å huske matoppskrifter. Har gode og dårlige dager.

De dårlige dagene blir stadig verre. En dag finner hun plutselig ikke toalettet i familiens sommerhus og tisser på seg. Lidelsen bringer henne nærmere den yngste datteren Lydia, som Alice har behandlet med overbærende skuffelse siden hun avsluttet studiene for å prøve seg som skuespiller i Los Angeles. De finner tilbake til hverandre, i alle fall de dagene Alice kjenner henne igjen. Litt av problemet med filmer om degenerative lidelser er at de gjør hendelsesforløpet veldig forutsigbart, og ting går fort nedover. Vi vet hvor dette vil ende, og veien ditt er tøff.

Du må være laget av granitt for å ikke bli berørt av dette, uansett hvor konvensjonell filmen måtte være. Skuespillerprestasjonene forhindrer at «Still Alice» føles som den typen «ukens film»-dramaer som i sin tid ble laget for Hallmark Channel. Vi er et godt stykke unna «Amour» her, men Julianne Moore er som forventet helt glimrende; totalt troverdig og ofte skikkelig rørende. Det er muligens et eget sykdomstegn at en skuespiller av hennes kaliber er nødt til å spille en rolle som dette for å få seriøs Oscar-buzz.

Vi vet jo alle hvor mye Oscar–akademiet elsker fiktive skildringer av fysiske og psykiske lidelser. Hadde historien dessuten utspilt seg under andre verdenskrig og på en eller annen måte berørte Holocaust, da ville hun nesten vært garantert en statuett. Kristen Stewart leverer dessuten en veldig fin prestasjon her, hennes andre denne uken etter «Sils Maria».

Historien har fått en veldig spesiell betydning for regissørene/manusforfatterne/ektefellene Wash Westmoreland og Richard Glatzer. Under forarbeidet på «Still Alice» ble Glatzer diagnostisert med Amyotrofisk lateralsklerose (ALS), en annen degenerativ lidelse som (tragisk nok) er veldig i Oscar-vinden etter «The Theory of Everything». Innen opptakene startet var Glatzer så redusert at han var nødt til å regissere skuespillerne med hjelp av en tekst-til-tale-app på iPad-en sin. For noen dager siden endte han opp på sykehus med alvorlige respirasjonsproblemer, så vi får håpe at alt går bra. Men som «Still Alice» understreker nådeløst: historier om denne typen lidelser har sjeldent en lykkelig slutt.