SCI-FI/ACTION
«Transformers: Age of Extinction»
Regi: Michael Bay
USA, 2014
Denne uka får vi to filmpremierer anmeldere nærmest er programforpliktet til å slakte. Begge dreier seg om enkemenn som må oppdra døtre på egen hånd, og drar til land som har bemerket seg for grove brudd på menneskerettigheter. Begge er dessuten altfor lange, fullstappet av produktplassering og drevet av visjonene til kreative krefter mange filmnerder elsker å hate. I det vanskelige valget mellom Adam Sandler og Michael Bay er det nærliggende å satse på den filmen som byr på ildsprutende robot-dinosaurer (spoiler: ikke Sandlers «Blandede følelser»). Denne fjerde filmen i «Transformers»-sagaen starter serien på nytt: med ferske hovedpersoner, enda høyere budsjett og en spilletid på nærmere tre timer. Som hovedrolleinnehaver er Marky Mark Wahlberg en klar forbedring i forhold til performancekunstneren Shia LaBeouf, selv om jeg mer enn gjerne hadde sett ham gjenta rollen som Sam Witwicky med en papirpose over hodet. Den gode nyheten er at Bay begrenser sine verste impulser denne gangen: actionscenene er mer oversiktlige, rollelista er mindre overlesset, redigeringen er ikke like frenetisk og den infantile humoren er tonet kraftig ned. Det betyr samtidig at «Transformers: Age of Extinction» har et skuffende fravær av de sprøyte skrullete scenene som har preget filmserien fram til nå: ingen innklippsbilder av jukkende hunder, ingen kjemperoboter som tisser John Turturro i hodet, og ingen rasistiske «Amos ‘n’ Andy»-roboter med apefjes som promper og breakdancer.
Dette er dermed en mye mer konvensjonell «summer blockbuster», og det filmen vinner i mangelen av pinlige øyeblikk taper den samtidig i WTF-galskap. Jeg har for lengst gitt opp forsøkene på å holde oversikten over mytologien som bygges opp her, men «Age of Extinction» har en forholdsvis lettfattelig historie. Oppfinneren Cade Yeager (Mark Wahlberg, utstyrt med briller for å understreke at han er «smart») sliter med å få endene til å møtes i nedgangstidenes Texas, mens han prøver å oppdra den syttenårige datteren Tessa (Nicola Peltz). Cade setter ikke pris på at datteren kler seg i tøsete hotpants, vel vitende om at Michael Bay begjærlig kjærtegner rumpeballene til dette furtne neket med 3D-kameraet så fort sjansen byr seg. De er i ferd med å bli kastet ut av sitt idylliske landsted da Cade bruker sine siste penger på å kjøpe vraket av en semitrailer, som viser seg å være den sårede Autobot-lederen Optimus Prime. Det har gått fire år siden angrepet på Chicago, og den bitre CIA-sjefen Attinger (Kelsey Grammer) har viet tida til å henrette alle Transformers, enten de er slemme Decepticons eller snille Autobots. Attinger har et «eget black ops»-team som nådeløst slakter robotene, og har slått seg sammen med Lockdown - en ond Transformers-dusørjeger med en hemmelig agenda og eget H.R. Giger-inspirert romskip.
Etter at Cade vekker Optimus Prime tilbake til live plasserer han alle rundt seg i livsfare, og må gå under jorden sammen med den hjernedøde assistenten Lucas (T.J. Miller), datteren Tessa og hennes irske racerbilfører-kjæreste Shane (Jack Reynor). I mellomtiden tilkaller Optimus Prime hjelp fra tre gjenlevende Autobots: samuraien Drift (med stemmen til Ken Watanabe), tøffingen Crosshair (John DiMaggio) samt tjukkasen Hound (John Goodman), som har skjegg, sigar og minner om en soldat fra andre verdenskrig. På veien møter de også Joshua Joyce (Stanley Tucci), den arrogante, Steve Jobs-aktige konsernsjefen i et teknologikonsern som har klart å gjenskape metallet Transformers-robotene er skapt av. Mot slutten slår Optimus Prime og co. seg sammen med en gjeng Transformers som kan forvandle seg til robot-dinosaurer (og samtidig forvandler badebukseområdet til Paramounts leketøy- og markedsavdeling til telt). Alt dette høres kanskje veldig konvensjonelt ut, men ingen fare: «Age of Extinction» starter med et tilbakeblikk fra tidenes morgen som viser hvordan dinosaurene egentlig ble utryddet, og ender med at Optimus Prime begir seg ut i space for å ta en alvorsprat med Gud. Så vi sitter fortsatt igjen med en del spørsmål som muligens blir besvart i neste film. Jo da, den kommer garantert.
Undertegnede deler ikke filmnerdhatet mot «Transformers»-serien eller Michael Bay, men må innrømme at entusiasmen for serien har kjølnet betydelig med årene. Nærmere tre timer i dette kaoset er utmattende lenge, og rundt halvveis begynte jeg å angre bittert på at migrenemedisinene lå hjemme i baderomsskapet. Så fort filmen forflytter seg til Kina blir dette nok en nonstop orgie i eksplosjoner, masseødeleggelser og dataanimerte kjemperoboter som denger hverandre i fjeset. Akkurat det samme som i de andre filmene, bare i enda større skala og litt mer oversiktlig iscenesatt. Alt ispedd ekstremt mye produktplassering for lettøl, kjeks, brus, kinesiske melkeprodukter og undertøyfirmaet Victoria’s Secret. Masseødeleggelsene her får klimakset i «Man of Steel» til å fortone seg som en liten fikekamp, og kostnadene på opprydningsarbeidet ville trolig ha forvandlet Kina til et u-land. «Age of Extinction» har noen imponerende actionscener som utmerker seg i havet av støy og Marky Mark er en staut actionhelt. Den nye rollelista klarer allikevel ikke å forkle at vi har sett mesteparten av dette før, og at vi mye heller hadde sett Michael Bay lage flere filmer i stil med «Pain & Gain». Men hey: kjemperoboter som rir på ildsprutende robotdinosaurer i 3D!
PS: På grunn av pengekonflikten mellom Oslo Kino og distributørene har UIP valgt å sette opp «Age of Extinction» utenfor statssystemet og viser filmen på gamle, ærverdige Christiania Teater.