«Mordene i Kongo»: Går inn i mørkets hjerte

Filmen «Mordene i Kongo» er dels imponerende visuelt sett, men snubler i sine egne kompromisser.

 

3

DRAMA

«Mordene i Kongo»

Regi: Marius Holst

Norge, 2018

Å sverge lojalitet til det marerittet man selv velger seg, ble hovedpersonen Marlows livbøye i Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Denne romanen har definert menneskets og landet Kongos svartsider for all ettertid, og over hundre år etter hviler dens skygger også tungt over «Mordene i Kongo». De er følbare så vel i Marius Holsts regi som i måten manus og skuespillere lar seg oppsluke av det uoversiktlige, mentalt utfordrende og politisk ustabile spillet rundt skjebnen til to norske elitesoldater som måtte forlate Forsvaret i vanære og som endte opp i et dødsdrama i Kongo. Filmen «bygger på en sann historie» som det heter, om Joshua French og Tjostolv Molands ferd inn i landet på oppdrag fra en opprørsgruppe. På en vei gjennom jungelen utenfor Kisangani i Øst-Kongo skjedde det som for ettertiden er sakens store omdreiningspunkt. Hvem avfyrte skuddet som drepte sjåføren Abedi Kasongo i 2009?

Les også: Joshua French på scenen med Kongo-saken for første gang

Moland ble dømt for drapet, French for medvirkning, begge siktet for spionasje for den norske stat siden de benyttet seg av Forsvarets ID-kort. Mediesirkuset, bøkene, talene rundt løslatelsen av French 17. mai 2017 og hans sololøp denne høsten, har knapt brakt oss nærmere svaret. Så startet sirkuset rundt filmen. Manusforfatter Nikolaj Frobenius forlagte å få navnet sitt fjernet fra filmen, fordi han ville være en «kritisk motstemme til det ukritiske renovasjonsprosjektet som nå foregår rundt French-Moland-saken», som han uttalte til Dagsavisen. Han står fortsatt på rulleteksten som mannen bak «filmhistorien», men har også utgitt sin egen versjon, «Kongonotatene», i romans form.

Les også: – Jeg ser ham ikke som en helt

Er det så en films oppgave å komme med den nøkterne sannheten? I så fall må det bli en annen film enn denne. Regissør Marius Holst demonstrerer sammen med Aksel Hennie og manusforfatter Stephen Uhlander prioriteringens kunst når de lar de betente politiske byllene mørne til fordel for et personfokusert drama. De drøfter forsøksvis de to vennenes ideologiske oppfatning av hva det vil si å være mann. Rettere sagt voldsmenn, en definisjon French gir seg selv med stolthet og følelsesladet patos, slike som kan drepe og likevel være ålreite. Dette er en historie om to hvite menn fra et av verdens rikeste land som reiser inn i den rake motsetningen, fattig, sønderrevet, plyndret og korrupt. Kongo er det Afrika Moland og French drømmer om, et antatt fristed for slike som dem, soldater som lever ut guttedrømmen. «Jeg tror Norge er blitt såpass soft at det ikke er plass til sånne som oss lenger», sier French (Aksel Hennie) i en voiceover i begynnelsen av filmen mens han går over en gressduvende bakketopp med gæværet i hendene og sola i le. I Frobenius’ bok er den samme setningen en del av en avsluttende monolog.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Spørsmålet man først og fremst sitter igjen med som seer, er hvem som egentlig snakker i denne filmen? Mens Holst skaper blendende tablåer ut av naturen, så vel de landskapsmessige som de menneskelige, blir handlingen som sådan et dels spenningsdrevet lappeteppe som hopper bukk over eksterne vesentligheter. I stedet knytter dramaturgien insisterende følelsesmessige bånd til de to hovedpersonene innenfor murene. UD blir en vagt kritisk stemme gjennom Ine Jansens fiktive representant. Tone Danielsen som moren Kari Hilde French kommer inn så vidt i randsonen men sitter sterkt igjen i minnet, mens advokat og kriposfullmektig knapt er statister. Best fungerer det i de større folkescenene, særlig de kaotiske rettssaksscenene. Dårligst er selve fundamentet, fraværet av de ulike beveggrunnene som førte dem til Afrika, fortiden deres i Norge og de ideologiske trekkene som kun skisseres gjennom Molands stadig mer skrøplige mentale helse under fengselsoppholdet. Det virker som om kompromisser inngått utenfor handlingens ytre løp får filmens nødvendige reisverk til å vakle.

Les også: Skrev manus - trakk seg fra filmen om French-Moland-saken

Tobias Santelmann får fint fram dybdelagene i den labile Moland-skikkelsen, og Hennie spiller rått på fysikken og selvbedraget som ligger som premiss for filmfiguren Frenchs selvoppholdelsesdrift. Om filmen på troverdig vis skildrer kollisjonen mellom to hvite drømmere og et kompleks kongolesisk samfunn, skaper den en langt mer ullen kontrast mellom Moland og French. Fire år etter at de ble fengslet ble Moland funnet død på cella. I filmen framstilles han i et særdeles dårlig lys. Han er den livsfarlige og mentalt ustabile lederskikkelsen og «Afrika-anarkisten» som får French med på en villmannsferd i støtte for opprørsmilitsen ledet av Laurent Nkunda. French framstilles som naiv, lettpåvirket og uforbederlig, men som underveis under det beinharde oppholdet løftes opp som den empatiske og sterke. French i filmen har to avsluttende monologer, den ene overfor UDs representant, den andre overfor minnet om Moland. Disse skal muligens vise hvilken fantast han er, og slik styrer filmen unna å bli en heltehistorie. Men alternativet som disse hule monologene legger opp til er knapt bedre. Det man sitter igjen med er at filmskaperne har valgt sitt mareritt og forblir lojale til det. Det handler til sjuende og sist om French alene.