Film

Monstertrist

Til å gråte av. På en god måte.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«A Monster Calls»

Regi: J.A Bayona

USA/England/Spania/Canada, 2016

Nei, dette er ikke en ny variant av Spielbergs småskuffende Roald Dahl-filmatisering «The BFG», men noe langt tristere, sartere og mer vellykket. Et rørende, velspilt drama om en ung gutts første møte med døden; som utforsker tunge temaer som hjelpeløshet, selvforakt, sorg og dårlig samvittighet – og hvordan en aktiv fantasi ikke bare kan være en bro mellom generasjoner, men dessuten en nødvendighet for å komme seg igjennom traumene livet kaster mot oss alle. Den typen film som sikkert er et lite mareritt å markedsføre, siden den ikke har noen krystallklar målgruppe.

«A Monster Calls» har fått tolvårsgrense her hjemme, men er ikke mer en familiefilm enn for eksempel «Pan’s Labyrinth». Noe som heldigvis også betyr at den ikke er dubbet på norsk. Filmen er basert på den prisbelønte boken av Patrick Ness, som også har skrevet manuset. Forfatteren tok over historien etter sin britiske kollega Siobhan Dowd, som døde av kreft i 2007. Spanske J.A. Bayona har med «The Orphanage» og «The Impossible» bevist at han klarer å få imponerende skuespillerprestasjoner ut av barn, og Lewis MacDoguall er oppsiktsvekkende autentisk i hovedrollen. Han er den britiske 13-åringen Conor, som lever et mareritt både når han er våken og sover. En kreativ guttunge på grensen mellom barn og voksen, som får utløp for frustrasjonene med velgjorte tegninger og sporadiske raserianfall.

Den fraskilte moren Lizzie (Felicity Jones) er kreftsyk, og cellegiftbehandlingen gjør henne bare sykere. Faren (Toby Kebbell) kommer på besøk, men har en ny familie som venter i USA og ingen kapasitet til å være en følelsesmessig støtte for sønnen. Så isteden maner Conor opp et monster fra underbevisstheten. Et enormt, vandrende barlind-tre med den behagelige stemmen til Liam Neeson, som gjentatte ganger klokken sju over tolv kommer på besøk for å fortelle totalt tre eventyr. Tilsynelatende tradisjonelle folkeeventyr om prinser, onde dronninger, hevngjerrige apotekere og usynlige gutter. Alt skildret i delikate, dataanimerte vannfarger og preget av tvetydige moralleksjoner som understreker at mennesker er kompliserte skapninger. For dette truende kjempemonsteret har hederlige intensjoner, og hver historie skal hjelpe Conor å takle traumene han står ovenfor; den stramme bestemoren (Sigourney Weaver, utstyrt med ustødig britisk aksent) som han må bo hos mens mamma er på sykehuset, gjengen med mobbere ledet av den sadistiske klysa Harry (James Melville) og den unge moren som sakte svinner hen. Alt leder opp til den fjerde historien, som Conor må fortelle monsteret i gjengjeld. En sann historie, som tvinger Conor til å konfrontere et tilbakevendende mareritt som avdekker hans aller største frykt.

«A Monster Calls» er akkurat den typen film Guillermo Del Toro kunne vært troende til å lage, og hans spanske protesje J.A. Bayona har plukket opp mye fra mannen som produserte hans stemningsfulle gjennombruddsfilm «The Orphanage». Og da snakker jeg ikke bare om produksjonsdesigneren Eugenio Caballero, som i sin tid vant en Oscar for «Pan’s Labyrinth». I likhet med Del Toro visker Bayona ut grensene mellom betryggende fantasier og brutal virkelighet. Til tider lar han det latinske sinnelaget ta overhånd, men de sterke følelsesutbruddene kommer fra et autentisk sted, og kan få noen og enhver til å dra frem lommetørklærne. Det er en følelsesmessig dybde her, som unngår å virke manipulerende fordi de reflekter universelle opplevelser. Filmen vil sikkert ha sterk kraft for de av oss som selv har gått igjennom det samme som hovedpersonen, og hjelpeløst sett våre nærmeste kjempe mot kreftsykdom. For oss er det lett å instinktivt skygge unna filmer som dette, i en slags underbevisst frykt for at de vil røske opp gamle sår. Men fremfor å påminne om tidligere traumer klarer «A Monster Calls» å forsone seg med vonde opplevelser, og fungerer som en formaning til å gjøre oss venner med monstrene som hjemsøker oss – for de kommer uansett til å følge oss hele livet. Jeg har vanskelig for å tro at denne hjerteskjærende filmen vil etterlate noen uten en tåre i øyekroken.