5
ANIMASJON
«Mirai»
Regi: Mamoru Hosada
Japan, 2018
«Mirai» ble tidligere i år ble Oscar-nominert i kategorien «beste animerte langfilm»; den aller første japanske nominasjonen som ikke tilfalt Ghibli-studioet. Nå er den månedens film på Cinemateket. Filmskaperen Mamoru Hosoda har i mange år blitt beskrevet som «den nye» Hayao Miyazaki, men er drevet av helt andre besettelser. Hosoda lager dypt personlige filmer krydret med fantasifulle elementer: «Summer Wars» (2009) var inspirert av hans første møte med svigerforeldrene sine, mens «Wolf Children» (2012) var en hyllest til hans avdøde mor og drevet av hans uro for å bli far for første gang.
«Mirai» er Hosodas mest selvbiografiske animasjonsfilm så langt; han ser tilbake på familietreet sitt, og fremover på hvordan det former de neste generasjonene. Tar for seg hvordan farsrollen har forandret ham, og utforsker dynamikken mellom de to barna hans. Ikke bare det, men sønnen og datteren til Hosoda sto modell for de to hovedpersonene i «Mirai», noe som virkelig er å dra familiebildene opp til et nytt nivå. Resultatet er en håndlaget tegnefilm fortalt fra et barns perspektiv, som allikevel ikke kan kalles en barnefilm. Hosoda er ikke opptatt av målgrupper og kommersiell appell; han er en kunstner som forteller de historiene han bare må fortelle.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Fireåringen Kun gleder seg veldig til at foreldrene skal vende tilbake fra sykehuset med hans nye lillesøster, og de ankommer sammen med nysnøen. Søsteren får navnet «Mirai», som betyr «fremtiden» – og det tar ikke lang tid før Kun føler at fremtiden er skikkelig oppskrytt. Han blir skikkelig sjalu over at denne brysomme skapningen kupper all kjærligheten til foreldrene. Han er vant til å ha deres fulle oppmerksomhet, og nå er han nærmest usynlig. Det Kun er alt for liten til å forstå, men som vi i publikum lett skjønner, er at foreldrene hans er totalt overveldet. Mamma må stresse tilbake på mellomlederjobb like etter fødselen, mens pappa har startet som arkitekt-frilanser og får ansvaret for husarbeidet. Alle vet jo at frilansere har kjempegod tid og mye overskudd til å ta vare på barn. Kuns insisterende forsøk på å fortelle eventyr til babyen blir bare møtt med utakknemlighet, og ingen ser ut til å se ham lengre. Han blir stadig mer oppmerksomhetssyk, utagerende og trassig. Kan veksle fra strålende smørblid til et skrikende raserimonster på sekunder, og like fort tilbake igjen. Plager lillesøsteren sin når hun sover, og dasker henne i hodet med et leketog til hun hylgråter. Etter et skikkelig raptusanfall stormer Kun ut i hagen, som plutselig forvandler seg til en psykoterapeutisk eventyrverden der han gradvis lærer å håndtere de vanskelige følelsene.
Les også: «Ut og stjæle hester» solgt til 29 land: – En seier for filmkunsten
Her treffer Kun en mytisk personifisering av familiens hund Yukko, som resignert har akseptert at Kun stjal all oppmerksomheten han engang fikk. Senere møter Kun en tenårig utgave av søsteren Mirai, han reiser tilbake i tid for å besøke mamma da hun var en liten pike, og enda lengre tilbake for å bli kjent med en ung utgave av oldefaren sin. Før det endelige gjennombruddet ender Kun opp i en surrealistisk marerittversjon av sentralbanestasjonen i Tokyo, som trolig vil skremme vannet av de minste.
«Mirai» er episodisk, eksentrisk og likner ikke på noen annen animasjonsfilm. Den vil trolig ha størst følelsesmessig kraft for småbarnsforeldre som selv har erfart hvor giftig søskenrivalisering kan bli i trassalderen, og kjenner seg igjen i de utslitte foreldrene som frykter at de ikke har overskudd til å takle vrange barn særlig bra. Det er øyeblikk her som unektelig vibrerer på en veldig privat frekvens, og trolig bare har betydning for Mamoru Hosoda og hans nærmeste familie. For eksempel; de eiendommelige utklippsfigurene som dukker opp mot slutten er inkludert fordi de kommer fra favorittbildebøkene til sønnen hans (og er skapt spesielt for filmen av barnebokillustratøren Tupera Tupera).
Andre elementer kunne knapt være mer universelle, og tar for seg hvordan vi alle er i en tilstand av konstant forandring; dratt mellom den vi engang var og det vi er i ferd med å bli. Absolutt alle kan dessuten sette pris på den uforutsigbare fantasirikdommen, og det enorme arbeidet som er lagt inn i alle de velobserverte, selvopplevde, autentiske detaljene.
Sjekk ut cinemateket.no for visningstider.