«Mio – Eventyr i Middelhavet»: Ekstremt middelmådig animasjon og et påfallende fravær av kreativitet

2

KOMEDIE/FAMILIEFILM

Mio – Eventyr i Middelhavet

Regi: Christian Haas & Andrea Block

Tyskland, 2019

«Mio – Eventyr i Middelhavet» følger formelen for denne typen europeisk spareblussproduksjoner; med en påtatt oppløftende moral om samarbeid, vennskap og «å være seg selv», pakket inn i ekstremt middelmådig animasjon og et påfallende fravær av kreativitet. Et rent salgsprodukt skapt uten et snev av entusiasme, som ikke har noe annet formål enn å tjene penger. «Mio – Eventyr i Middelhavet» føles allikevel enda mer uinspirert og kynisk enn de fleste, siden historien ser ut til å være kopiert rett fra den tysk-belgiske dataanimasjonen «Richard Storken» fra 2017 (og i marginalt mindre grad: den islandske dataanimasjonen «Pjusken – Et vintereventyr» fra 2018).

Så til de grader at «Mio – Eventyr i Middelhavet» utelukkende utmerker seg med å være verdig et plagiatsøksmål eller to. Istedenfor en spurv som tror han er en stork i Tyskland, så har vi en seilerfugl som tror han er en måke i Nice. Resten er mer eller mindre uforandret. Visuelt er dette dessuten klin likt de fleste andre europeiske lavbudsjett-dataanimasjoner: preget av småstygge figurer med døde øyne og stive grimaser. At de digitale omgivelsene er såpass detaljerte, fargesprakende og naturtro understreker dessverre bare hvor livløs figur-animasjonen er.

Den nyklekte, foreldreløse seilerfuglen Mio blir adoptert av et måke-ektepar som selv venter barn. Adoptivpappa Yves er måkekoloniens strenge leder, som slett ikke setter pris på at kona Blanche har plassert denne bastardfuglungen under vingen sin. Han prøver å trene opp Mio sammen med de andre ungfuglene, men adoptivsønnen har store problemer med å oppholde seg i vann, kan knapt fange fisk og har en tendens til å spise ekle insekter. Æsj. Mio kommer veldig godt overens med sin adoptiv-lillebror Luc og vokser opp i troen at han er en måke – men sladremåkene i flokken hvisker at han slett ikke passer inn blant dem. Etter å ha vunnet ungfuglenes flykonkurranse blir Mio endelig akseptert som en fullverdig måke, men all godvilje spoleres etter at slemme rotter stjeler flere egg under hans beskyttelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Adoptivpappa Yves ser ikke noen annen utvei enn å utvise Mio, mens flokken forbereder seg på å fly mot varmere strøk. Heldigvis finner Mio et nytt hjem sammen med den søte seilerfuglen Kalifa og hennes brødre. Sammen med dem kan Mio endelig være seg selv, få aksept og kanskje bevise for adoptivfaren sin at han er verdifull selv om han ikke er en ekte måke.

Den tyske regidebutanten Christian Haas har en bakgrunn som spesialeffekt-designer på alt fra Uwe Boll-kalkunen «House of the Dead» (2003) til «Independence Day: Resurgence» (2016). Hans ferdigheter kommer best til sin rett under en livlig scener der seilefuglene sveiper ned som jagerfly for å stjele croissant-rester fra cafebord på rivieraen i Nice, samt en høvelig velorkestrert scene der fuglene overvinner en flokk onde rotter i en vinkjeller. Filmen nøyer seg med et isolert musikalnummer, som i det minste er elegant iscenesatt med veldig stemningsfull lyssetning.

Men flere halmstrå er det vanskelig å finne i denne høystakken. Det er nærliggende å tro at mesteparten av budsjettet ble brukt på lydsiden, for den engelskspråklige versjonen har en grovt overkvalifisert rolleliste som inkluderer Kate Winslet og Willem Dafoe – mens her hjemme er filmen proft dubbet av blant andre Scott Maurstad, Pernille Øiestad og Dennis Storhøi.

Med mye velvilje kan man muligens velge å tolke «Mio – Eventyr i Middelhavet» som en barnevennlig fabel om fremmedfrykt, nasjonalisme og utenforskap, men det er vanskelig å opparbeide seg så mye velvilje overfor et venstrehåndsarbeid som skamløst har stjålet historien sin fra en betydelig bedre film.