3
BARNEFILM
«Kikis budservice»
Regi: Takashi Shimizu
Japan – 2014
Det tok 18 år før Hayao Miyazakis koselige tegnefilm «Kikis budservice» endelig fikk norsk premiere tilbake i 2007. En generasjon med unger har rukket å komme i kinoalder siden den gangen, så det er vel på sin plass at vi får et gjensyn med historien om den snille heksepiken Kiki, som flyr ut i en fremmed verden for å starte sin egen budtjeneste. Litt synd at ungene ikke får et gjensyn med tegnefilmen, men må nøye seg med denne nye spillefilmversjonen. Dette er teknisk sett ikke en ren nyinnspilling av Studio Ghibli-klassikeren, men en gjenfortelling av samme kildematerialet: den prisbelønte barnebokserien av Eiko Kadono. Pussig nok regissert av mannen bak grøsseren «The Grudge», som for første gang prøver seg på en barnefilm. Med variert hell, får man nok si. Det føles litt snodig at en så utpreget japansk fortelling er dubbet på norsk, men både oversettelsen og stemmeleggingen fungerer faktisk over all forventning – og er det minste problemet her. «Kikis budservice» har plukket elementer fra de to første bøkene i serien, men har dessuten tatt en rekke elementer som Miyazaki fant opp til sin tegnefilm.
Utgangspunktet er identisk: på sin 13-årsdag sendes Kiki (Fuka Koshiba) bort fra sine koselige foreldre, og må klarer seg på egen hånd et helt år før hun vender tilbake. Virker brutalt, men sånn er tradisjonen for små heksepiker: de er nødt til å bevise at de vil klare å livnære seg på heksekreftene sine, eller eventuelt gi dem opp for alltid. Kiki er ikke i utgangspunktet utstyrt med heksekrefter som er velegnet for kommersialisme. Hennes eneste superkraft er å kunne fly på sopelime, og Rumpeldunk er fortsatt ikke en profesjonell sport i Japan. Hun flyr allikevel ut i den store verden med mye pågangsmot og entusiasme, sammen med sin snakkende, dataanimerte katt Jiji. Etter en lang flytur over havet slår Kiki seg ned på en idyllisk liten øy der tida ser ut til å ha stått stille siden 70-tallet. Her blir hun umiddelbart kjent med den høygravide bakeren O-sono (Machiko Ono), som lar henne flytte inn i loftsetasjen i sin lille mølle. I mangel på bedre alternativer innen magisk barnearbeid bestemmer Kiki seg for å starte sin egen budservice, der hun leverer brev og pakker for lokalbefolkningen. Forretningene går ikke direkte strykende.
Den verdenen Kiki møter denne gangen er mer fiendtlig innstilt enn i tegnefilmversjonen: hun møter en ilter dyrehagevokter som umiddelbart legger henne for hat, en lokalbefolkning som er veldig skeptisk til heksekunster, småunger som prøver å stjele sopelimen hennes og en gjeng slemme jentunger som innbiller seg at hun utsetter dem for en forbannelse. Etter en høvelig sjarmerende start blir «Kikis budservice» betydelig mer molefonken enn Miyazaki-tegnefilmen: ingen andre enn solstrålen O-sono vil være venner med Kiki, som blir stadig mer ensom og lei seg. Etter hvert blir all mobbingen så tung å bære at hun mister magien, og samtidig evnen til å fly. Men siden moren Koriki til stadighet har fortalt Kiki at hun må møte verden med godt humør, klistrer hun på seg et falsk smil – og gjør sitt beste for å hjelpe de utakknemlige byboerne. Kikis store mulighet til å bevise sin snillhet for beboerne på øya kommer under en voldsom storm, mens hun må frakte en dataanimert flodhestunge over sjøen til en eksentrisk dyrlege (et snodig gjestespill av Asano Tadanobu, kjent fra blant annet totalforbudte «Ichi the Killer!»). Den 18-årige kunstløperen Fuka Koshiba er i eldste laget for å spille en troskyldig 13-åring, og ser mest ut som en cosplayer ikledd en heller ukledelig heksekjole.
Det blir også stadig mer merkbart at regissør Takashi Shimizu ikke har tilstrekkelig budsjett til å iscenesette historien på en skikkelig måte. Scenene der Kiki flyr rundt på sopelimen sin er ikke direkte forferdelige, men spesialeffektene bærer sterkt preg av grønnlerret på sparebluss. Aller verst går det utover den stakkars, haleløse flodhestungen Kiki skal redde. Den er så komisk primitivt dataanimert at den ser ut som en screensaver fra midten av 90-tallet. Mens Miyazaki plasserte tegnefilmen i en steampunk-fantasi som hadde tatt elementer fra 1960-tallets Stockholm og Visby, er denne spillefilmen plassert i et mer klassisk japansk miljø som skaper en helt annen stemning. Så på den måten kan man kanskje si at «Kikis budservice» har funnet sin egen identitet, som legitimerer filmens eksistens – men ikke mangelen på magi. Det er vanskelig å skjønne poenget med å gjenfortelle et eventyr som Miyazaki allerede har fortalt på en så definitiv måte, selv om denne utgaven av Kiki har sin sporadiske, sparsomme sjarm.