«Midsommar»: Vokt deg vel for svensken!

5

GRØSSER

«Midsommar»

Regi: Ari Aster

USA, 2019

Mens Ari Asters debutfilm «Hereditary» var et demonisk dypdykk i familietraumer og psykisk ustabilitet, er «Midsommar» en årsgång om bearbeiding av sorg og opprivende samlivsbrudd – forkledd som hedensk sommerskrekk om skumle svensker. Aster utforsker flere av de samme ubehagelige følelsene som sist, men «Midsommar» er på alle måter en lysere film en forgjengeren, ikke minst fordi nesten hele historien utspiller seg i strålende solskinn. Det er dessuten små glimt av humor her, som gjør det klart at Ari Aster er helt innforstått med hvor absurd denne historien er.

Les også: «The Lion King»: Et visuelt vidunder (Dagsavisen+)

På overflaten er dette dessuten en mer tradisjonell historie; som sklir inn i den såkalte «folk horror»-sjangeren sammen «The Wicker Man» (1973) og «The Blood on Satan’s Claw» (1971) – der hedenske ritualer, paganisme og fordums overtro blir redskaper for å skremme vannet av oss urbane byfolk. «Midsommar» er langt fra like traumatiserende, tyngende og gåsehudfremkallende som «Hereditary», men den er nesten like mesterlig iscenesatt. Forholdet mellom antropologistudenten Christian Hughes (Jack Reynor) og dypt plagede Dani Ardon (Florence Pugh) er på felgen lenge før hele tilværelsen hennes raser sammen. Dani sliter med angst, og trenger så mye mer støtte enn Christian er i stand til å gi. Han prøver å manne seg opp til å avslutte forholdet da Danis verste mareritt blir oppfylt. Den bipolare lillesøsteren hennes tar livet av begge foreldrene og begår selvmord. Hun klamrer seg desperat til kjæresten som sin eneste livbøye, mens Christian behandler henne som en konstant kilde til dårlig samvittighet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Et halvår senere gjør Christian seg klar til å dra på guttetur med de usympatiske vennene Mark (Will Poulter) og Josh (William Jackson Harper), som har blitt invitert til Hälsingland av sin svenske studiekompis Pelle (Vilhelm Blomgren). En bra anledning til å få litt avstand til Dani, som fortsatt er sterkt preget av posttraumatisk sjokk og dyp sorg. Christian inviterer henne halvhjertet til å være med på turen, i håp om at hun vil takke nei. Men det gjør hun ikke, og her er de. I sommerlige Hälsingland, der solen aldri går helt ned og idyllen er påtrengende insisterende.

Pelle vokste opp i et isolert kollektiv kalt Härga, som er veldig opptatt av å leve i tråd med eldgamle, paganistiske tradisjoner. Amerikanerne har ankommet på et veldig spesielt tidspunkt; dagen før Härga starter sin ni dager lange Midsommar-festival, som bare iscenesettes hvert 90. år. Pelles «familie» kler seg i hvit, danser, synger og gjentar gamle ritualer med glassaktige, ekstatiske smil. Med tanke på Danis psykiske tilstand er det neppe en kjempegod idé at de starter ferien med en heisatur på fleinsopp, som allerede gjør virkelighetsoppfattelsen litt grøtete. Mens Christian og kompisene raskt blir distrahert av de eksotiske omgivelsene begynner Dani å stusse litt over stemningen i landsbyen, og spørsmålene tårner seg opp. Hvorfor er det en brunbjørn i bur midt på jordet? Hva er i den gule bygningen gjestene ikke får lov til å nærme seg? Hvorfor er det kjønnshår i kjøttpaien? Hvem er den deformerte skikkelsen som bruker sektens hellige skriftbok som malebok? Og hvorfor er det så mange penis-relaterte malerier på veggene i sovesalen?

Les også: «Det siste kuppet»: Finsk feel-good (Dagsavisen+)

Enhver som har sett «The Wicker Man» aner at ingenting godt venter disse amerikanske turistene, men det er et bevisst valg at oppbygningen er såpass forutsigbar. Folk som er fanget i dysfunksjonelle kjærlighetsforhold bærer jo byrden av å vite at alt er dømt til å ende med mye smerte. At vi er forberedt på slutten gjør den ikke mindre opprivende. Det kan muligens virke litt avskrekkende at «Midsommar» varer i nærmere to og en halv time, men Ari Asters opprinnelige versjon av filmen var på nærmere fire timer (en betydelig lengre «director’s cut» vil ifølge regissøren bli sluppet på hjemmekinomarkedet). På veien forsvant angivelig noen magesterke scener, men det gjenstår fortsatt nok av sjokkerende øyeblikk her.

Utfordringene med å redigere ned filmen har muligens skyld i at fortellerrytmen er litt ujevn, og at «Midsommar» ikke er et like skarpt presisjonsverk som forgjengeren «Hereditary». Aster er litt for forelsket i de eksentriske ritualene han har iscenesatt, og det blir i overkant mye psykoteater der menneskemasser danser i symmetri med uttrykksfulle håndbevegelser. Han har håndplukket elementer fra europeisk folklore og svenske folkeskikker, med et symbolspråk som ser ut til å være en bra blanding av fri fantasi og antropologiske studier.

Ikke overraskende er de mest groteske øyeblikkene basert på høyst virkelige skikker. Selv om mesteparten egentlig er spilt inn utenfor Budapest er de fleste birollene fylt opp av svenske karakterskuespillere, som alle snakker flytende svensk – og det er jo litt ekstra artig for oss som faktisk skjønner hva de sier. Aster gir allikevel alt en så særegent skrudd, seig stemning at ingen kan beskylde ham for å ha laget en konvensjonell film. Dette er nok et våkent mareritt laget av en ung mester, som går aktivt inn for å frike oss ut mens han pirker i åpne sår.