Kultur

Mer eller mindre pinlig

Henrik Rafaelsen har påtatt seg en usedvanlig utfordrende mannsrolle, og hans innsats løfter et repeterende og ikke helt forløst manus opp i stående.

Dagsavisen anmelder

KOMEDIE

«Mer eller mindre mann»

Regi: Martin Lund

Norge, 2012

«Mer eller mindre mann» er blitt en original komedie i den enden av skalaen der du også vil finne en (tidlig) Erlend Loe og en dansk «Klovn». Det som blottlegges er en sosial tilkortkommenhet, de hverdagslige snubletrådene og redselen for å påta seg ansvar. I «Mer eller mindre mann» handler det om Henrik, som føler seg mer eller mindre bevisst utilpass i tilværelsen som nyslått samboer med kjæresten Tone. Hun er i tillegg gravid, han har fått ny jobb, og noe stort og vanskelig er i ferd med å tårne seg opp foran han: voksenlivet.

Dette står i sterk kontrast til hans tidligere liv, et liv i frihet med en gjeng umodne, rølpete og sammenvokste kompiser som ikke tar noe på alvor. At Tore Sagen spiller en av kameratene, gir i sammenhengen en naturlig assosiasjon til «Radioresepsjonen»s sjargong. Også sammen med kjæresten Tone har tonen vært flørtende, uhøytidelig og grovt fleipende. En egen intern humor dem imellom blir i filmen brensel til scener hvor du som tilskuer gremmer deg på Henriks vegne. Filmen åpner med tidenes dansescene der Tone egger Henrik til å forsøke å danse uten ironi. Dette uskyldige kravet om alvorlighet varsler det som kommer, men han møter kravene med den voksne trassalderens oppgulp, alt mens avstanden som oppstår mellom han og Tone blir bredere og bredere. Ikke minst etter at Henrik bokstavelig talt lar det renne over under en fest med Tones kolleger og venner.

Nå er Henrik 35 år, og uten at man skal henge seg opp i alderen er det noe som skurrer ved at han fortsatt er så lite selvstendig som han er, enten det er i forhold til Tone eller i jobbsammenheng. Han møter en rekke utfordringer med en passiv-aggressiv holdning som gjør at omgivelsene rødmer. I forlengelsen gjelder det også filmens publikum. Det er ikke lenger noe nytt i denne måten å spille på det flaue, på pinlige pauser og andres kleine sosiale manøvrer, men Martin Lund gjør det overraskende originalt, til tross for at det er mye av «Klovn» i måten hovedpersonen projiseres på (Henrik i filmen har også i likhet med Casper i «Klovn» samme navn som skuespilleren i virkeligheten). I andre scener aner man en inspirasjon av «The Office»-sjargongen. Samtidig forsøker Lund innenfor et filmatisk sett begrenset format å si noe vesentlig om dagens mannsrolle.

Det er selvsagt lett å ironisere over at det norsk film trengte akkurat nå, var en film om en ung manns kamp for å finne seg selv. Humoren vil treffe et gitt publikum, men slett ikke alle. Men humoren tillegges så stor vekt i manus og regi at filmens seriøse klangbunn i større grad blir gående på tomgang. I sammensetningen av de forskjellige elementene blir også Tones reaksjon over mannens åpenbare problemer med å takle en kommende farsrolle mildt sagt uforståelig. Det er mulig hun skal være mer overbærende enn de fleste i samme situasjon, men det i seg selv blir et tynt påskudd for å bygge ut et ensidig manus med en rekke komiske episoder. Janne Heltberg bærer ellers sin tildelte rolle med sjarm og innlevelse, mens Rafaelsen («Sykt lykkelig», «Limbo») igjen viser sitt særegne potensial på filmduken.