DRAMA
Dette er en film du ikke forlater uten å bli merket av den. Med «90 minutter» har Eva Sørhaug laget en sjeldent modig og kompromissløs film, en knyttneve som kommer fra dypet av det som er galt med det norske samfunnet, men som verken forklares eller tolkes. Det handler om de siste 90 minuttene i tre norske menns liv. Og det handler om vold mot kvinner, om partnerdrap og tapt ære, om noe mer enn bare et latent hat som Sørhaug bet seg merke i etter at VG i 2007 skrev om at norske menn ligger på den lite flatterende topplisten i Europa når det gjelder partnervold og drap på kvinner utført av partneren. Sørhaug går inn i materien med det for øye å vise, ikke forklare, tolke eller moralisere. Derfor er dette blitt en film som sjokkerer i sin styrke, og som i høy grad vil dele sitt publikum mellom de som rett og slett bare hater filmen intenst og de som ser verdien i Sørhaugs uforbeholdne bruk av virkemidler og komprimerte temadrøfting. Vektleggingen av og utfordringen for mannsrollen synes viktigere enn å fortelle hvem kvinnene er, annet enn at de er ofre. Her balanserer Sørhaug på en tynn line, men godt hjulpet av tre skuespillere som på mesterlig vis får fram forskjellige grader av ondskap og rasende indre kamp, holder hun søkelyset fast på det hun vil fortelle.
Gjennom fraværet av forklaring vet vi svært lite om de tre mennene og deres ofre. Vi ser miljøbeskrivelsene, men får bare fliker av en eventuell forhistorie. Ingen av dem har en framtid. Den ene (Bjørn Floberg) er åpenbart bankerott, og rydder seg pertentlig ut av så et fornemt vestkanthjem som livet i seg selv, uten å si til noen hvordan tingene er fatt. Heller ikke samboeren (Annmari Kastrup) aner uråd. En annen (Mads Ousdal), en politimann, er på besøk hos ekskona (Pia Tjelta) og parets felles små barn i et typisk borgerlig villastrøk. Stemningen er dirrende eksplosiv og lite av det som farer gjennom hodene på de to blir sagt høyt, før han svartner fullstendig. Den tredje mannen (spilt av Aksel Hennie) tilhører randsonen i et kriminelt miljø, og er tydelig nyetablert i en liten gold, naken leilighet med samboer og barn. Gjennom flere lange og vonde scener med brutal fysisk vold og seksuelle overgrep mishandler han samboeren (Kari Varjord) mens parets spedbarn ligger i rommet ved siden av. Fellesnevneren for alle tre historiene er den ekstreme reaksjonen som disse mennene tyr til. Alle historiene er oppdiktet, men tematikken og utfallet har dessverre rot i virkeligheten. Likevel forsøker ikke Sørhaug å unnskylde, moralisere eller fortelle hvorfor det er slik og hva det konkret er som gjør at disse tre mennene på hver sin måte lar sitt eget personlige nederlag gå ut over partneren. Dette blir også filmens styrke, samtidig som det provoserer. «90 minutter» er et eneste stort og gjennomborende utropstegn hvor Sørhaug viser, men lar det være opp til publikum å tolke.
Eva Sørhaug fikk oppmerksomhet for sin litt nølende, men ambisiøse førstefilm «Lønsj». Med «90 minutter» ser vi konturene av en helt annen og mer sikker filmskaper. Håndverksmessig er dette solid og vellaget, selv i de mest utfordrende og vanskelige scenene hvor Sørhaug viser at antydningens kunst står langt unna hennes direkte formspråk der hun hamrer inn ubehaget gjennom lange tak. Hun veksler troverdig mellom de tre historiene og strammer knutene til etter hvert som vi aner konturene av hvor det ender, og hun mister aldri tråden i ubehaget selv om temperaturen i de tre parallelle historiene er høyst forskjellig. I historien om mannen som stopper avisabonnementet og forsøker å gi bort fugleburet sitt før han forbereder det siste måltidet, har nennsomme lag av humor i seg, men de to andre sekvensene er bunnløst svarte. Du vil ikke like det, kanskje vil du ikke engang se det. Men det åpenbart frastøtende i filmen er selvsagt det som gjør «90 minutter» til ikke bare en usedvanlig godt laget film, men også til et rått plassert innlegg midt i debatten om mannsrollen.