4
Animasjon
«Hotell Transylvania 3: Monsterferie»
Regi: Genndy Tartakovsky
USA, 2018
Det har blitt stadig lettere å skygge unna Adam Sandler, nå som filmene hans stort slett slippes rett på Netflix, og «Hotell Transylvania»-serien er omtrent det eneste han deltar i som faktisk settes opp på kino. Det er uansett litt påfallende at Sandler insisterer på å dra på betalt ferie til eksotiske strøk selv når han er i animert form. Her hjemme vil de fleste barnefamilier også klare å unngå ham i «Hotell Transylvania 3: Monsterferie», siden denne dataanimasjonen naturligvis er dubbet på norsk – med hjelp av flere av de samme skuespillerne som lånte bort stemmene sine til de to første filmene (deriblant Christoffer Staib og Selma Joner).
La gå at filmen også settes opp på norske kinoer med de originale stemmeleggerne, som inkluderer Adam Sandlers faste vennegjeng; Kevin James, David Spade og Andy Samberg. Så fritt valg. Etter totalt tre filmer og en TV-tegnefilmserie er det ikke noe særlig mer igjen å melke fra denne monsterserien, men regissør/animatør/manusforfatter Genndy Tartakovsky kompenserer ved å skru opp tempoet til nye frenetiske høyder. Han har fått friere tøyler denne gangen, og har stappet filmen full av slapstick, pantomime-ablegøyer, gags og overdrevne grimaser.
Den første filmen tok for seg den 540-årige vampyrgreven Draculas frykt for at datteren Mavis skulle forlate redet, mens oppfølgeren utforsket den gamle blodsugerens frykt for å miste sitt kulturelle særpreg. I «Hotell Transylvania 3: Monsterferie» er Dracula klar for å finne kjærligheten igjen, etter å ha vært enkemann og alenepappa i langt over hundre år. Han savner fortsatt den avdøde kona Martha, men klarer ikke helt å innfinne seg med at vampyrer tradisjonelt bare har en livs kjærlighet å «zinge» med.
Mavis misforstår pappa Draculas ensomhet, og mener at han bare er overarbeidet. Løsningen er å dra på et monstercruise ombord det enorme lystskipet Legacy. Ferden starter i Bermudatriangelet, tar noen avstikkere til en undersjøisk vulkan og en øde øy før ferien virkelig begynner i den (frem til nå) tapte byen Atlantis – som på en eller annen måte er forvandlet til en Las Vegas-aktig turistfelle.
Hele gjengen er med på familieferien; Frankenstein-monsteret Frank og kona Eunice, mumien Murray, geleklumpen Blobby, samt varulven Wayne, hans kone Wanda og deres skokk med elleville varulvbarn. Mavis håper på å tilbringe litt kvalitetstid sammen med sin nye ektemann Jonathan, sønnen Dennis og Dracula – men så går pappa hen og forelsker seg hodestups i den spenstige skipskapteinen Ericka. Ingen aner at Ericka egentlig er den siste slektningen til Draculas eldgamle erkefiende Abraham Van Helsing, som pønsker på planer om å utrydde alle monstrene så fort de kommer frem til Atlantis.
Ingen fare, det ryddes plenty av plass til prompehumor og dansenumre. Sånn som ungene elsker. Det er forresten et urovekkende tegn i tiden at «Hotell Transylvania 3» er årets andre barnevennlige dataanimasjon (etter «Ferdinand») som vier mye tid til nittitallslandeplagen «Macarena». For fullvoksne animasjonsfans ligger gleden her stor sett i Genndy Tartakovskys smidige gummistrikk-animasjon, ekstremt uttrykksfulle figurdesign og hans smittende entusiasme for tegnefilmhistorien.
Han er en talentfull fyr, som er drevet av sin lidenskap for gamle mestere som Tex Avery, Chuck Jones og Bob Clampett. I «Hotell Transylvania 3» har han dessuten inkludert referanser til «Mad Magazine»-illustratøren Harvey Kurtzman, mens skipskaptein-skurkekjæresten Ericka ser ut til å være basert på Olivia i de gamle «Skipper’n»-tegnefilmene til Famous Studios. Muligens inspirert av tiden Tartakovsky jobbet med en dataanimert «Skipper’n»-film for Sony Pictures Animation, som til slutt ble skrinlagt i 2015.
Mens de to første «Hotell Transylvania»-filmene var skrevet av komikeren Robert Smigel og «Borat»-veteranen Peter Baynham, har Tartakovsky for første gang tatt over denne oppgaven selv i «Hotell Transylvania 3». Det er åpenbart at Tartakovsky har bygget manuset rundt ting han har lyst til å gjøre som animatør; visuelle ideer, gags og ambisiøse scene som er tråklet sammen til en slags historie. Det betyr at «Hotell Transylvania 3» ser skikkelig bra ut, og fullspekket av fiffige detaljer og visuelt imponerende sekvenser.
Men det betyr samtidig at filmen nærmest er blottet for oppriktig vittige øyeblikk, og for oss voksne er frenetisk fremdrift en dårlig erstatning for humoristisk sans. Man savner den komiske timingen til for eksempel «Minions» (som klarte å kverke Dracula i sin film), men «Hotell Transylvania 3: Monsterferie» holder seg omtrent på nivå med de to første delene i serien og fungerer helt brukbart som familiefilm i sommerferiemodus.