Film

Melankolsk zombiedrama

Dette er den store Arnold-uka på kino, der den østerrikske eiken har hovedrollen i begge premierefilmene. I valget mellom «Terminator Genisys» og «Maggie» ville jeg definitivt ha valgt sistnevnte,

Dagsavisen anmelder

3

HORROR

«Maggie»

Regi:

USA, 2015

I det minste prøver «Maggie» å gjøre noe nytt. Hva du enn forventer av en zombiefilm med Schwarzenegger, vil du neppe forvente deg dette. Et varsomt, melankolsk og veldig lavmælt indiedrama om en hjelpeløs far med en dødssyk datter. Helt siden George A. Romero startet denne sjangeren har zombiene vært vandrende metaforer for alt fra forbrukersamfunnet til vår selvdestruktive natur. I «Maggie» representerer zombiene den mørke skyen som henger over hodene til oss alle: dødelig sykdom – og historien er en eneste lang metafor om aktiv dødshjelp.

Postapokalypsen er allerede et faktum da filmen starter, men livet går videre. USA (og trolig resten av verden) er rammet av et virus myndighetene kaller «Nekroambulisme», som sakte forvandler de smittede til råtne, rasende levende døde med sans for menneskekjøtt. Den gamle bonden Wade Vogel (Schwarzenegger) har tilbrakt de siste to ukene på hvileløs jakt etter den sekstenårige datteren Maggie (Abigail Breslin), som har rømt hjemmefra etter å ha blitt infisert av en bittskade. Wade finner henne på et lokalt sykehus, og får tillatelse til å ta med seg datteren hjem noen uker før slutten kommer. Det finnes ingen kur, ikke noe håp.

Maggie vil gradvis råtne opp, forvandle seg til et rasende beist – og Wade har bare tre fryktelige valg når den tida kommer. Han kan enten gi henne en «natta»-sprøyte, av den typen myndighetene tar i bruk for å avlive de infiserte. Han kan la politiet låse henne inn i en karantenesone der de smittede river hverandre i filler. Eller han kan skyte Maggie i hjel med en hagle, som en syk hund. Før den tid prøver Wade å gjøre datterens siste uker så normale som mulig, hjemme på gården han deler sammen med sin nye kone Caroline (Joely Richardson). Maggies yngre stesøsken sendes i trygghet til en slektning, bare for sikkerhets skyld. Aldri godt å vite når siste rest av Maggie vil forsvinne, og hun går til angrep på sine egne. Men for nå er datteren en normal tenåring, som bærer på en sykdom som spiser henne innenfra. Hun prøver å holde humøret oppe, med under fasaden er hun livredd. Maggie leser bøker, snakker om sin avdøde mor, har en siste natt på fest sammen med gode venner, og sier farvel til en ekskjæreste som også er blitt smittet. I disse scenene minner filmen mye om Charles Burns-tegneserien «Black Hole», mens andre øyeblikk er mer preget av Terrence Malicks verste instinkter – med altfor mange scener skutt med håndholdte videokameraer, mens hovedpersonene trasker rundt i kornåkrene og stirrer tankefullt ut i horisonten.

Dette er regidebuten til den britiske designeren Henry Hobson, som tidligere har stått bak tittelsekvensen til TV-serien «The Walking Dead» og åpningssekvensen til dataspillet «The Last of Us». Et av spillmediets moderne mesterverk, som i likhet med «Maggie» forteller en gripende historie om et far-datter-bånd under et apokalyptisk zombieutbrudd. «The Last of Us» er langt mer ambisiøs; oppriktig rørende og den sterkeste spillopplevelsen undertegnede noensinne har hatt – så det er en urettferdig sammenligning, men de har noen påfallende likhetstrekk. Det store problemet med «Maggie» er at filmen er helt fri for overraskelser, og snegler seg sakte av gårde til den uunngåelige, tragiske slutten. Fortellertempoet er på seigt nivå med en sveitsisk kunstfilm, og det er lite annet enn skuespillerprestasjonene som hekter seg fast i interessen vår. Oscar-nominerte Abigail Breslin gjør en gripende innsats i tittelrollen som en normal jente fra den amerikanske Midtvesten, med bare noen uker igjen å leve. Hennes fysiske forfall er temmelig hjerteskjærende: i en scene kutter Maggie av seg en finger som har råtnet opp på kjøkkenbenken, i en annen må hun gråtende pirke larver ut av et infisert sår.

Det er bare i disse flyktige øyeblikkene filmen nærmer seg «body horror», ellers nekter «Maggie» å innfri noen av forventningene, være seg til zombiesjangeren eller til Schwarzenegger. Han er strippet for alle sine skuespillertriks og hjelpemidler; Wade er ingen lakonisk actionhelt som slakter levende døde med en vittig replikk på lur. Bare en aldrende bonde med langt over middels muskelmasse, dunskjegg og bred wienerschnitzelaksent, som er plassert i en umulig situasjon. Det er lett å se på denne rollen som en reaksjon på Schwarzeneggers mislykkede politiske karriere, sexskandaler og underveldende filmcomeback. En handlingens mann, redusert og impotent, ute av stand til å gjøre noe annet enn å stoisk late som om at alt er bra. Arnold har aldri noensinne spilt en rolle som dette før, så nedstrippet, sliten, sårbar og sørgmodig. «Maggie» presser ikke talentene hans hinsides bristepunktet og gir ham minimalt med dialog – men Schwarzenegger gjør en helt anstendig prestasjon her, fri for pinlige unoter. Dette er også den mest beskjedne filmproduksjonen Arnold noensinne har spilt inn (i alle fall siden filmdebuten «Hercules in New York»): Man kunne ha laget over førti «Maggie»s for det «Terminator Genisys» kostet, og det ville tross alt ha vært en mye bedre disponering av pengene. Jeg vil mye heller ha sett førti mislykkede eksperimenter som dette enn flere kyniske angrep på «Terminator»-serien.