Med Hitler som lekekamerat. Filmanmeldelse: «Jojo Rabbit»

4

DRAMA

«Jojo Rabbit»

Regi: Taika Waititi

NZ/USA/Tsj, 2019

Det er sannelig en vrien oppgave å lage komedier om nazister. Er du heldig ender du opp med «To Be or Not to Be» (1942), Mel Brooks' «The Producers» (1967) eller eventuelt Mel Brooks' nyinnspilling av «To Be or Not to Be» (1983). Er du mindre heldig ender du opp med musikal-nyinnspillingen av «The Producers» (2015), og er du skrekkelig uheldig blir resultatet Roberto Benignis «Livet er vakkert» (1997). Grøss. «Jojo Rabbit» er heldigvis nærmest første kategori, og fikk nylig en entusiastisk tommel opp av 93-åringen Mel Brooks. For noe dager siden sanket «Jojo Rabbit» dessuten seks Oscar-nominasjoner, for blant annet beste film, adapterte manus, redigering og kvinnelige birolle. Hvorvidt det først og fremst skyldes filmens kvaliteter eller den høye snittalderen i Oscar-akademiet er åpent for debatt, men sånt forminsker uansett ikke gleden med «Jojo Rabbit». En velspilt filmatisering av Christine Leunens alvorstyngede oppvekstroman «Caging Skies», som er spritet opp med mye absurd humor. Tonen her burde være velkjent for alle som har sett de tidligere filmene til newzealandske Taika Waititi, mannen bak vampyrkomedien «What We Do in the Shadows» (2014) og «Thor: Ragnarok» (2017). «Jojo Rabbit» minner allikevel mest om Waititis gjennombruddsfilm «Boy» (2010), også den en oppvekstskildring om en guttunge med overaktiv fantasi, usunne forbilder og en fraværende far.

Les også: Anmeldelse av filmen «Selvportrett»: Et nærstudie av en sykdom

Forskjellen er at den tyske tiåringen Johannes «Jojo» Betzler (Roman Griffin Davis) er et ivrig medlem av Hitlerjugend, og kjempefan av Adolf Hitler. Andre verdenskrig nærmer seg slutten og Jojo er overbevist om at Det tredje riket vil knuse all motstand. Den pasifistiske moren Rosie (Oscar-nominerte Scarlett Johansson) er urolig over hvordan den uskyldige gladgutten hennes har forvandlet seg til en fanatisk mini-nazist, men gjør sitt beste for å overøse sønnen med kjærlighet, livsglede og varme. Den fraværende faren kjemper angivelig i Italia, og i brist på mannlige forbilder har Jojo diktet opp en usynlig lekevenn. Adolf Hitler (Taika Waititi), sånn som han er i fantasiene til en naiv tiåring; en forståelsesfull og supportiv kompis som alltid finner på morsomme slapstick-ablegøyer.

Les også: «Children Of The Sea»: Akvatisk festfyrverkeri

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sam Rockwell og Scarlett Johansson. Foto: Fox Film

Filmen er på sitt aller beste det første kvarteret, mens Waititi melker mye absurd moro ut av Jojos opplevelser på en Wes Anderson-inspirert treningsleir for Hitlerjugend. Under ledelse av den desillusjonerte, flamboyante og åpenbart skaphomofile Wehrmacht-kapteinen Klenzdorf (Sam Rockwell), og hans assistent/elsker Finkel (Alfie Allen). Her blir entusiastiske smårollinger indoktrinert med nyttig informasjon om jødenes djevelhorn, skjellete hud og slangetunger – før de får more seg med å brenne bøker. Etter et mislykket forsøk på å bevise sin mandighet kvester Jojo seg selv med en håndgranat, og sendes hjem med arrete ansikt og skadet ben. Senere oppdager han til sin forferdelse at mamma Rosie skjuler den jødiske tenåringen Elsa (Tomasin McKenzie) bak veggen på rommet til den avdøde søsteren.

Les også: Her er årets norske kinofilmer

I frykt for at moren skal bli henrettet av nazistene holder Jojo motvillig på hemmeligheten, og bestemmer seg for å presse Elsa til å avsløre jødehemmelighetene sine for en guidebok han akter å forære til Adolf Hitler. Elsa morer seg med å dikte opp historier om hvordan alle jøder sover opp-ned som flaggermus og kan lese hverandres tanker. Snart får Jojo sommerfugler i magen hver gang han ser Elsa, noe som gjør den usynlige lekekompisen Adolf Hitler veldig amper. Stephen Merchant dukker opp som Gestapo-offiseren Deertz, og det er hyggelig å se Rebel Wilson i en birolle der hun får sjansen til å være noe mer enn bare et irritasjonsmoment. Halvt jødiske Taika Waititi har selv beskrevet filmen som en «antihat-satire», og er helt på hjemmebane når den absurde humoren dominerer. Han virker litt mer ukomfortabel etter at alvoret tar overhånd, og klarer ikke helt å nå de følelsesmessige høydene historien fortjener. Balansegangen mellom gjøglete humor og krigens tragedier er kanskje litt ustødig, men «Jojo Rabbit» skygger unna alt som minner om sentimentalisme og er på sitt beste ustyrtelig morsom.