3
DRAMA
«Maze Runner: Dødskuren»
Regi: Wes Ball
USA, 2018
Ser ut til at «Young Adult»-boblen for alvor har sprukket, og at den amerikanske filmindustrien totalt har mistet interessen for å lage ungdomsfilmer som kan hales ut til lukrative serier. Alt for mange av disse filmene har floppet de siste årene, og i 2018 står «Maze Runner» igjen som en av de aller siste skapningene i sitt slag. Så i motsetning til blant annet «Percy Jackson», «The Fifth Wave», «Beautiful Creatures», «Ender’s Game», «The Host» og «The Giver» får i det minste «Maze Runner»-sagaen en definitiv slutt.
Denne postapokalyptiske ungdomsserien passerte imidlertid målstreken med et nødskrik, og det var lenge usikkert om «Dødskuren» overhode ville bli fullført. Noen uker ut i innspillingen ble hovedrolleinnehaver Dylan O’Brien alvorlig skadet under et stunt som gikk skeis (scenen dukker opp i filmens første minutter), og endte opp på sykehuset med knust ansikt og hjerneskade. Opptakene ble utsatt et år mens O’Brien fikk rekonstruert deler av fjeset og kom seg til hektene, men de psykologiske senskadene vedvarte. Så alt i alt er det et lite under at premieren på «Dødskuren» ikke ble utsatt mer enn et år. Det føles likevel som om denne finalefilmen ankommer alt for sent til festen; bare en ensom, metaforisk dinosaur i partyhatt som danser mutters alene mens meteorene faller fra himmelen.
Hvis «The Maze Runner: I dødens labyrint» (2014) var en sci-fi-variant av «Fluenes herre» og oppfølgeren «Maze Runner: Ildprøven» (2015) en postapokalyptisk zombiefilm, er «Dødskuren» så dystopisk-stereotypisk at den like gjerne kunne vært siste kapittel i «Divergent»-serien. Uansett hyggelig at Dylan O’Brien ser ut til å være i fin friskusform igjen (i alle fall på utsiden), og tilbake som den unge helten Thomas. En
«Fast & Furious»-aktig aksjon for å redde kumpanen Minho (Ki Hong Lee) fra et fangetransport-tog mislykkes, men Thomas gir seg ikke. Han drar ut sammen med kompisene Newt (Thomas Brodie-Sangster) og Frypan (Dexter Darden), i retning «The Last City». En høyteknologisk metropolis bygget av storkorporasjonen WCKD (subtilt oversatt til OND i Norge), som er forskanset bak høye murer og bevoktet av sikkerhetsvakter med enorme kampvåpen. Etter hvert får gjengen selskap av rabagasten Jorge (Giancarlo Esposito), hans hardbarkede adoptivdatter Brenda (Rosa Salazar) og en gammel kjenning fra første film vi neppe bør avsløre identiteten på her. For å komme seg inn i «The Last City» er Thomas og vennene hans nødt til å inngå en skjør allianse med den neseløse, nesevise opprørslederen Lawrence (Walton Goggins). Innenfor murene torturerer WCKD-konsernsjefen Ava Paige (Patricia Clarkson) Minho med hjelp av svikefulle Teresa (Kaya Scodelaro), i en stadig mer desperat kamp for å finne en kur mot «Flare»-viruset før hele menneskeheten blir utryddet.
Hot take: burde vi ikke egentlig være på denne storkorporasjonens side, fremfor å bry oss om hvorvidt Thomas klarer å redde en kompis vi knapt husker fra de første filmene? Greit nok, Minho er sikkert en trivelig fyr og kan løpe kjempefort, men er han verdt millioner av uskyldige liv? Ironien smøres tykt på denne gangen, mens det avdekkes at alle tragediene som har utspilt seg i løpet av filmseriens gang kunne ha vært unngått hvis WCKD-ledelsen hadde vært ærlige om sine intensjonen fra første stund. Så mye styr for det som viser seg å være minimal uttelling. Det er en betydelig ressurs at alle tre filmer i «Maze Runner»-sagaen har samme regissør og manusforfatter (respektive Wes Ball og T.S. Nowlin), noe som forsikrer at det er en klar og konsekvent kontinuitet her. Dessuten en stor lettelse å se at den tredje romanen i serien ikke er delt inn i to filmdeler, sånn som så mange andre «Young Adult»-filmer. Til gjengjeld har manusforfatter Nowlin slengt ut det aller meste fra boken, og i stedet diktet opp sin egen avslutning. Det er unektelig et problem at «Dødskuren» er den desidert svakeste filmen i trilogien, som mangler særpreget fra forgjengerne. Wes Ball er fortsatt en dyktig regissør, og han presser mye livlig action-underholdning fra James Dashners skranglete romanunivers.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Ball gjør sitt beste for å manøvrere seg rundt svakhetene i kildematerialet, men man sitter fortsatt igjen med følelsen av at «The Maze Runner» ville ha fungert så mye bedre som en TV-serie. La gå at denne sesongfinalen byr på spektakulære stunts, slagscener, eksplosjoner og masseødeleggelser som neppe ville ha vært mulig å iscenesette på noe annet enn Hollywood-budsjett. I likhet med de to første filmene ligger fokuset på fremdrift og action, noe som fungerte finfint så lenge hovedpersonene spurtet fra biomekaniske skorpionmonstre og rasende virus-zombier – men historien raser sammen hver gang hovedpersonene må trekke pusten og snakker med hverandre. Mens de to første filmene hadde interessante utgangspunkt og så høyt tempo at vi ikke rakk å registrere alle de logiske svakhetene, er tredje kapittel pent nødt til å samle opp de løse trådene og nøste dem sammen i en slags konklusjon. «Dødskuren» klarer ikke å dekke over hvor lite gjennomtenkt historien egentlig er, og fordi filmen varer i utmattende 142 minutter får vi alt for mange anledninger til å tenke «Hei, vent nå litt! Det der er jo bare helt idiotisk!».