5
ANIMASJON
«Maya og hekseblomsten»
Regi: Hiromasa Yonebayashi
Japan, 2017
Dette fantasifulle eventyret har alle kjennemerkene til en Miyazaki-tegnefilm, og det har sine gode grunner. I 2014 var det tilsynelatende offisielt kroken på døra for det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli; som har gledet verden i flere tiår med sine mesterlige tegnefilmer. Etter å ha produsert banebrytende familiefilmer som «Min nabo Totoro» (1988), «Chihiro og heksene» (2001) og «Det levende slottet» (2004) var det kanskje umulig å leve opp til tidligere bragder. Den legendariske studiosjefen Hayao Miyazaki annonserte (for tredje gang) at han skulle pensjonere seg som filmregissør, og en æra så ut til å være over. Heldigvis startet en ny æra umiddelbart etterpå. Flere av nøkkelpersonene fra Ghibli dro videre, og stiftet et nytt animasjonsstudio: Studio Ponoc. Døpt etter det kroatiske ordet for «midnatt». Et symbol for en ny begynnelse.
Les også: «Mortal Engines»: Spektakulært spetakkel
Hiromasa Yonebayashi hadde jobbet som animatør for Ghibli siden nittitallet, før han regisserte «Ariettas hemmelige verden» (2010) og deres siste film: «Marnie – min hemmelige venninne» (2014). Han var dermed et naturlig valg til å regissere Studio Ponocs aller første film: «Maya og hekseblomsten». En imponerende triumf, som allikevel til tider føles som et oppsamlingsheat av elementer vi kjenner godt fra Studio Ghiblis filmbibliotek. Dette er nok en historie om en viljesterk jentunge som flyr ut på eventyr, ender opp i en fantasifull eventyrverden og lærer noen viktige leksjoner om menneskenes forhold til naturen. I likhet med så mange av Ghiblis tegnefilmer er «Maya og hekseblomsten» dessuten basert på en roman av en kvinnelig, britisk forfatter; Mary Stewarts «The Little Broomstick» fra 1971 – og det vil ikke forundre meg om vi hadde funnet en slitt utgave av boken på loftet til «Harry Potter»-skaperen J.K. Rowling.
Historien utspiller seg på den engelske landsbygda under sommerens siste dager, mens den energiske rødtoppen Maya flytter inn i herskapshuset til sin snille grandtante Charlotte. Maya kjeder seg ikke så rent lite, og er veldig ivrig etter å hjelpe til i huset – men er så klossete og ukoordinert at det meste hun gjør ender med små katastrofer. Under en spasertur får Maya øye på katten Tib, som hun følger langt inn i skogen til et mystisk sted der trærne er tørket inn. Her oppdager Maya øye en blåglødende blomst, som hun plukker med seg på veien hjem. Gartneren Zebeede kan fortelle at det er en ytterst sjelden plante, kalt Hekseblomst, som bare blomstrer hvert sjuende år. En magisk blomst, viser det seg, som forvandler Maya til en heks. Hun flyr opp høyt over skylaget på en levende soplime, sammen med den lunefulle katten Tib. De ender opp i en magisk steampunk-verden, der Maya umiddelbart blir innrullert på Endor hekseskole. Hun ønskes varmt velkommen av rektor Mummelbork og hennes eksentriske vitenskapslærer Doktor Dee, som automatisk går ut ifra at Maya er magisk naturtalent. Hennes røde hår er jo et kjennetegn på magiske vidunderbarn, og Maya fremviser mektige evner som heks. Den dårlige nyheten er at Mayas heksekrefter bare varer et døgn før effekten av blomsten forsvinner, og dette er bare den første av veldig mange dårlige nyheter. Rektor Mummelbork er langt fra like godhjertet som hun gjør inntrykk av, og pønsker på lumske dyreeksperimenter.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
For å redde nabogutten Peter er Maya nødt å ta i bruk mer enn magiske krefter; hun er nødt til å lære å stole på sin indre styrke, og søke hjelp fra naturkreftene. «Maya og hekseblomsten» er en mindre varsom og langt livligere film enn dem Yonebayashi regisserte for Studio Ghibli. Dette er en visuelt overdådig og overveldende tegnefilm, som til tider er så full av fantasifulle detaljer at det er vanskelig å bearbeide alt sammen. Det merkes virkelig at «Maya og hekseblomsten» er laget av folk med lang fartstid fra Studio Ghibli, som er fast bestemt på å overgå alt de har gjort tidligere. Dette har den samme visuelle prakten og den frodige fantasirikdommen som vi forbinder med Miyazaki på sitt beste, men kanskje ikke helt hans poetiske sinnelag. Miyazakis strenge nærvær og kontrollfreak-tendenser merkes dessuten på historien som fortelles; «Maya og hekseblomsten» er i overkant komplisert for det som tross alt skal være en barnefilm, og manuset er samtidig en smule ufordøyd. Noen deler av historien blir overforklart, mens andre er såpass underutviklet at selv en fullvoksen filmanmelder kan slite litt med å skjønne motivasjonen til flere av sidefigurene.
Det er heller ikke til å komme bort i fra at «Maya og hekseblomsten» er bygget metodisk opp av elementer fra Studio Ghiblis univers. Med litt velvilje kan man anse det som en hyllest til Miyazakis enorme kulturarv, som er umulig å unngå hvis man lager animasjon i Japan. Men med en porsjon kynisme kan man også tolke det som et kalkulert forsøk på å markere seg som Studio Ghiblis arvtager. Alt sånn forhindrer allikevel ikke at «Maya og hekseblomsten» virkelig er en magisk filmopplevelse, og like severdig enten du er barn eller fullvoksen tegnefilmfan. Alle aldersgrupper får uansett sitt; her hjemme settes filmen opp på kino både i sin originalversjon, og med norsk dubbing.
Les også: «Creed II»: Sylvester Stallones siste Rocky-slag
PS! Mens arbeidet med «Maya og hekseblomsten» var i full gang gjorde Hayao Miyazaki det han har gjort gjentatte ganger tidligere. Etter å ha høytidelig annonsert at han skulle pensjonere seg, vendte han isteden tilbake til tegnebordet. Miyazaki jobber nå med nok en helaftens tegnefilm, «How Do You Live?», som angivelig kommer rundt 2021. Han har sikkert godt av litt konkurranse.