2
DRAMA
«Mary Queen Of Scots»
Regi: Josie Rourke
ENG./USA - 2018
Undertegnede har mindre enn null tålmodighet med stakkarer som impotent raser mot «politisk korrekthet» i filmer, noe som vanligvis bare betyr at de foretrekker å se sine smålige fordommer reflektert på lerretet og hater sterke kvinneskikkelser. Men her har vi et ytterst sjeldent unntakstilfelle, der regissøren har sabotert sin egen film i et feilvurdert forsøk på å være en politisk korrekt kriger for sosial rettferdighet.
«Mary Queen of Scots» er et historieløst historisk drama som først og fremst ser ut til å være drevet av regissørens politiske agenda. Og selv om det er en agenda mange av oss deler, har den fint lite i en film som dette å gjøre.
I et intervju med L.A. Times uttalte regidebutanten Josie Rourke at hun gjorde det klinkende klart for produsentene at hun nektet å regissere «et kritthvitt periodedrama». Så da er det jo litt uflaks at temaet er den britiske kongefamilien, som kanskje ikke først og fremst har markert seg med sitt kulturelle mangfold og velutviklede sosiale bevissthet.
Les også: «Det ville pæretreet»: Intelligent og ettertenksomt om Tyrkia (DA+)
Fremfor å velge et prosjekt som korresponderer bedre med disse ambisjonene tok Josie Rourke en litt annen utvei: hun forandret de historiske hendelsene for å få dem til å matche hennes politiske bevissthet. Så her er roller som innavla overklassebriter er delegert til multikulturelle skuespillere i mangfoldets ånd, og hovedpersonene er tildelt meninger som ligger rundt 450 år forut deres tid.
Komplekse kongehusintriger er fordummet ned til en «menn er maktsyke misogynister, mens kvinner er noble martyrer på alteret til giftig maskulinitet»-moral, og en fascinerende del av britisk adelshistorie er redusert til en småkjedelig såpeopera.
En historieforfalskning der Mary Stuart skildres som en som en progressiv feminist som støtter LGBT-rettigheter, mens dronning Elizabeth I gjør et opprør mot rigide kjønnsroller og patriarkatet. «How cruel men are». Filmen starter med øyeblikket hodet til Mary Stuart (Saoirse Ronan) legges på bøddelens hoggestabbe, før vi hopper over 25 år tilbake i tid. Den katolske nittenåringen Mary vender tilbake hjem til Edinburgh etter en oppvekst i Frankrike, der ektemannen Francis II nylig døde. Nå er hun klar til å tre inn i sin gudebestemte rolle som skottenes dronning. Mary tropper freidig opp i familieslottet Loyrood Palace, og gjenforenes med sin eldre halvbror James, jarlen av Moray (James McArdie).
At pikebarnet forlanger respekt og nekter å bli manipulert av mennene rundt seg skaper stor irritasjon. Hun havner umiddelbart i konflikt med den kvinnehatende reformist-teologen John Knox (David Tennant), som starter en rasende kampanje mot den umoralske skjøgen så fort han blir slengt ut av hoffet. Over i England får den 28-årige kusinen Elizabeth I (Margot Robbie) nyheten om at Mary har vendt tilbake fra Frankrike.
Sleske taskenspillere hvisker giftige ord i øret til den barnløse jomfrudronningen for å fremme sine egne agendaer, og hevder at Marys ambisjoner er en trussel mot hennes majestets suverenitet. En trussel som kan håndteres hvis de plukker ut en passende, engelsk ektemann til Mary. Hun velger isteden den veike drukkenbolten Lord Henry Darnley (Jack Lowden), ifølge filmen mest på grunn av hans villighet til å gi dronningen både munnsex og en sønn.
Darnley er imidlertid en skaphomse, og foretrekker å pløye Marys frilynte, puertorikanske privatsekretær David Rizzio (Ismael Cruz Cordova) bakveien – noe som blir en fatal brikke i et maktspill som leder til skandaler, konspirasjoner, snikmord og fratar den skotske dronningen sitt hode. «Mary Queen of Scots» er angivelig basert på John Guys omstridte biografiske roman «My Heart is My Own: The Life of Mary Queen of Scots», men ser ut til å trekke minst like mye inspirasjon fra den tidligere filmversjonen «Mary, Queen of Scots» (1971) – som hadde et ekstra komma i tittelen, samt Vanessa Redgrave og Glenda Jackson i hovedrollene.
Å omskrive historiske hendelser for å underbygge ditt politiske ståsted antyder at du allerede står på ideologisk vaklende grunn, men det største problemet er at regissør Josie Rourke gjenforteller disse hendelsene på en så uengasjerende måte. Til tross for sine overfladiske forsøk på å modernisere historien føles «Mary Queen of Scots» håpløst gammelmodig i forhold til Yorgos Lanthimos beske «The Favourite» (2018) – eller selv Cate Blanchetts skildring av jomfrudronningen i «Elizabeth» (1998) og «Elizabeth: The Golden Age» (2007).
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Josie Rourke har bred erfaring som teaterredaktør, og den teatralske erfaringen merkes virkelig. Særlig i måten hun plasserer skuespillerne som om de befinner seg på en glissen scene, og holder formatet på et minimalistisk Stiklestadspelet-nivå.
Folk med større spisskompetanse når det gjelder britisk kongehushistorie enn undertegnede kan sikkert plukke filmen enda mer fra hverandre, men det er vanskelig å begripe poenget med å lage et historisk drama som har et så avslappet forhold til historiske hendelser – særlig fordi «Mary Queen of Scots» ikke har noen andre årsaker til å eksistere. Til gjengjeld er Saoirse Ronan helt glimrende som Mary Stuart; en knakende dyktig skuespiller som i likhet med alle andre på rollelista fortjener langt bedre materiale enn dette.