5
MUSIKAL
«Mary Poppins Returns»
Regi: Rob Marshall
USA/Aus, 2018
Den fremste årsaken til at dette tok sin sukkersøte tid skyltes barnebokforfatteren P.L. Travers, som hatet den første «Mary Poppins»-filmen så intenst at hun brøt ut i raserigråt da hun så den for første gang. Hennes konflikter med Walt Disney var så legendariske at Disney-konsernet i 2013 lagde en film om feiden: «Saving Mr. Banks». Travers sverget på å aldri selge filmrettighetene til flere bøker så lenge hun levde, og ble 96 år gammel. Disney klarte til slutt å hale i land en avtale med boet etter forfatteren, så nå kommer endelig «Mary Poppins vender tilbake». Hvor mye P.L. Travers enn hatet den første «Mary Poppins»-filmen, var den full av minneverdig musikk, og hadde en gammelmodig sjarm som gjorde den til en folkekjær klassiker.
Det lages ikke musikaler som dette lengre, så ingen ville ha blitt særlig forundret hvis Disney-studioet hadde valgt å modernisere Mary Poppins litt. Kanskje forflytte handlingen til nåtid, og fylt filmen med postironisk humor. Isteden gjør regissør Rob Marshall («Chicago», «Nine» og «Into the Woods») det stikk motsatte. Han prøver å gjenskape den nostalgiske magien, ved å slavisk følge i fotsporene til den første filmen. «Mary Poppins vender tilbake» er en ironifri sone, som krever høy toleransegrense for klissete søtsaker. La gå at sukkeret på skjeen denne gangen er byttet ut med Sukrin. Ok, jeg antar at man kan tolke dette som en rystende historie om hvordan en utspekulert heks benytter seg av svart magi for å forføre en uskyldig, britisk familie inn satanisk ondskap. Eventuelt en skildring av hva som skjedde da noen dumpet LSD i Londons drikkevann.
Les også anmeldelsen av «Sonja»: «Noe av det mest imponerende vi har sett en norsk skuespiller prestere» (+)
Rob Marshall velger allikevel å tro at «Mary Poppins» er en oppløftende, livsbejaende gladhistorie om viktigheten av å beholde den barnlige fantasirikdommen, ikke uroe seg for mye over bagateller og alltid følge de strikte, britiske spillereglene for korrekt kutyme. Det har gått rundt 25 år siden den flygende barnepiken sist forlot Banks-familien, og siden den gangen har mye skjedd. Barna Michael og Jane har blitt godt voksne, mens 1930-tallets London er inne i en depresjonstid. Michael (Ben Whishaw) er nå en enkemann med eneansvaret for ungene Anabel (Pixie Davies), John (Nathanael Saleh) og minstemann Georgie (Joel Dawson). Han har god hjelp av søsteren Jane (Emily Mortimer), som har arvet sin mors politiske bevissthet og kjemper for arbeidernes rettigheter. Michael har lagt alle ambisjoner om en kunstnerkarriere på hylla (vel, på loftet), har fått seg kjedelig bankjobb og er i ferd med å bli like stram som sin far. Familien har dessuten bare en uke på seg før banken tar deres hjem i 17 Cherry Tree Lane, og det eneste som kan redde dem er å finne et dokument som bekrefter at de har arvet et betydelig antall bankaksjer. Det er på dette tidspunktet Mary Poppins flakser ned fra himmelen for å hjelpe familien. Ikke en dag eldre, rent bortsatt fra at hun har forandret form fra Julie Andrews til Emily Blunt. De tre ungene er skeptiske, men lar seg snart forbløffe av barnepikens overnaturlige evner. Den joviale skorsteinsfeieren Bert er angivelig på reisefot, men han får en verdig erstatning i lyktetenneren Jack (Lin-Manuel Miranda). De drar alle ut på episodiske, musikalske eventyr og deltar i fantasifulle sangnumre som korresponderer nøyaktig med dem vi hørte i første film.
Les også: «Colette»: Frilynt feministfilmografi (+)
Stor sett hver eneste scene i «Mary Poppins vender tilbake» er et speilbilde av noe som skjedde i den første filmen; og hver eneste person vi møter har et motstykke i originalen. Vi får nok en sekvens som blander håndlaget tegnefilm med dansende pingviner og livs levende skuespillere; et høydepunkt der Mary Poppins, Jack og ungene drar inn i en porselenskopp og ender opp i en animert verden som gradvis blir mer truende. Flere av sangene (denne gangen komponert av Marc Shaiman og Scott Wittman) er førsteklasses, selv om ingen av dem er like umiddelbart fengene som noe i originalen. Emily Blunt har absolutt ikke sangstemmen til Julie Andrews, men er ellers en perfekt arvtager til rollen. Hennes Mary Poppins er litt skarpere i kantene, noen grader mer skrullete og en ren fryd. Det samme er «Hamilton»-skaperen Lin-Manuel Miranda, i en sjelden filmrolle. Han har en avslappet, slentrende Gene Kelly-attityde som får alt til å se lekende enkelt ut, og kler filmen veldig bra. Miranda har dessuten en betydelig bedre cockney-aksent enn forgjengeren Dick Van Dyke. Sistnevnte dukker opp i en liten gjesterolle (som allerede er avslørt i trailerne), og filmens aller største glede er å se 93 år gamle Dick Van Dyke tilbake i sprek storform, mens han deltar i et raskt dansenummer som virkelig er oppsiktsvekkende for en mann på hans alder. Et gåsehudøyeblikk. «Mary Poppins vender tilbake» føles mer som en tradisjonell Broadway-musikal enn forgjengeren, noe den sikkert også blir med tiden. At Rob Marshall følger «Mary Poppins» så slavisk kan ikke sies å være sjenerende kreativt, men han kopierer i alle fall alt med stor presisjon. Og selv om han ikke helt klarer å gjenskape magien er «Mary Poppins vender tilbake» så i utakt med sin samtid at den føles temmelig frisk.