Film

Marvels tidsalder

«Age of Ultron» er Marvels mest kostbare og storslagne hittil, men mer ambisiøs i format enn i dybde og historiefortelling.

Dagsavisen anmelder

5

SCI-FI

«Avengers: Age of Ultron»

Regi: Joss Whedon

USA, 2015

Ingen tvil om at vi lever i Marvels tidsalder. Sju år har passert siden studioet kickstartet sitt filmunivers med «Iron Man», og rundt ti filmer senere er deres popkulturelle verdensherredømme nærmest komplett. Man kunne ha trodd at studioets superhelt-saga ville ha nådd toppen med Joss Whedons fabelaktige «The Avengers» (2012), men Marvel er fortsatt fast bestemt på å tangere seg selv for hver bidige film. «Age of Ultron» er deres mest kostbare og storslagne hittil, men mer ambisiøs i format enn i dybde og historiefortelling. Hvorvidt Whedon har klart å matche sin egen forgjenger (eller den skamløst underholdende «Guardians of the Galaxy») er mest et spørsmål om preferanser, men «Age of Ultron» er uansett ekstremt selvsikker, spektakulær og fortalt i et heseblesende tempo. Alt du måtte forvente av en Marvel-film, bare i enda større skala. Med tanke på at det hele startet med Tony «Iron Man» Stark (Robert Downey Jr.) er det jo passende at alt denne gangen står i fare for å ende med ham. «S.H.I.E.L.D.»-byrået er nedlagt, så «The Avengers» opererer nå som en uavhengig aksjonsgruppe ledet av Steve «Captain America» Rogers (Chris Evans).

I fritiden pusler Tony Stark på et nytt prosjekt sammen med sin BFF Bruce «The Hulk» Banner (Mark Ruffalo): et «fredsbevarende program» som ideelt sett kan gjøre «The Avengers» overflødige. Styrt av en kunstig intelligens, som utvikler en egen bevissthet og gjenoppstår som Ultron (James Spader). Et dypt forstyrret Frankenstein-monster med farskomplekser og en gammeltestamentlig moralkodeks – som føler at den beste måten å skape varig fred på jorden er å utrydde hele menneskeheten. Oopsi. Dette er bare opptakten til et epos som utspiller seg kloden rundt. Tony Stark tar til og med en svipptur innom Oslo! «Age of Ultron» introduserer dessuten søskenparet Wanda «Scarlet Witch» (Elizabeth Olsen) og Pietro «Quicksilver» Maximoff (Aaron Taylor-Johnson), mens Starks personlige dataassistent Jarvis (Paul Bettany) gjenoppstår med biomekanisk kropp som The Vision, filmens mest fascinerende skikkelse. Det faktum at Joss Whedon egenhendig har skrevet manuset forsikrer at det er en helhetlig visjon og skarp intelligens som styrer alt, samt at dialogføringen har hans karakteristiske vittige brodd. Det er dessuten imponerende at Whedon har klart å forme en av årets mest kommersielle blockbusters til en personlig film – som varer i to timer og tjue minutter, men ikke har et overflødig minutt. Om noe føles det som om Whedon har klippet alt ned til beinet, og gjerne kunne ha gitt flere scener mer pusterom.

«Age of Ultron» mangler de helt store overraskelsene, og det skjer ingen direkte sjokkerende vendinger eller monumentale hendelser av den typen Whedon har gjort seg kjent for. Men som historieforteller er han jo nødt til å forholde seg et stadig voksende filmunivers med allerede fastlagte planer. Alt sammen leder videre fram til den todelte oppfølgeren «Avengers: Infinity War», som kommer i 2018/ 2019 – og sikker blir enda mer spektakulære og kostbare. Joss Whedon vil ikke følge oss videre på veien, men serien er allikevel i trygge hender. De to «Infinity War»-filmene vil bli regissert av Russo-brødrene, som sto bak «Captain America: The Winter Soldier». Det gjenstår å se hvor lenge Marvels filmunivers vil klare å holde et så skyhøyt nivå, men med tanke på hvor lenge tegneseriene deres har vært en del av vår popkulturelle kulturarv er den ingen overhengende fare for at luften går ut av denne ballongen med det første. Det føles fortsatt utrolig at vi lever i en tidsalder der tegneserieheltene fra oppveksten blir brakt til live så fullendt og respektfullt – på en måte vi tidligere knapt kunne ha drømt om!