4
KRIM
«A Most Violent Year»
Manus & regi: J.C. Chandor
USA/De forenede arabiske emirater, 2014
Til sammen 2166 mennesker ble myrdet i New York dette året, og tidsånden ble perfekt fanget opp i John Carpenters kinoaktuelle «Escape From New York» – som spådde at byen snart ville spinne så totalt ut av kontroll at Manhattan måtte mures inne, og gjøres om til et stort fengsel for å beskytte resten av New Yorks befolkning. Mye har skjedd på snart 35 år, og i dag er det vanskelig å tro at denne dyre turistbyen noensinne var en lovløs sone. «A Most Violent Year» er dog ingen voldsom film, selv om den utspiller seg i et miljø drevet av frykt, fattigdom og pessimisme. Dette er et vinterkaldt krimdrama om moralske kompromisser, selvbedrag og hvordan man er nødt til å gi slipp på sine egne prinsipper hvis man vil overleve i forretningsverdenen. Manusforfatter/regissør J.C. Chandor har hittil laget tre filmer som er stilistisk veldig forskjellige, men alle dreier seg på hvert sitt vis om kapitalisme og den amerikanske drømmen. «Margin Call» (2011) tok for seg det siste døgnet før finanskrisen detonerte i USA, mens «All is Lost» (2013) strandet Robert Redford på sjøen i det enkelte har tolket som en eneste stor metafor for hvordan markedskreftene drukner oss alle. Spoiler.
Ingen av dem ble satt opp på kino her hjemme, så vi bør være takknemlige for at «A Most Violent Year» har sluppet igjennom – selv om dette heller ikke kan sies å være en spesielt kommersiell film. Langt fra noen actionfylt thriller. Snarere et lavmælt, tungt krimdrama av den typen Sidney Lumet kunne ha laget i 1981 (etter mesterlige «Prince of the City»), med for eksempel Al Pacino i hovedrollen. Abel Morales (Oscar Isaac) kom til USA som innvandrer, og har jobbet opp fra ingenting til å bli en vellykket entreprenør med designerdress og eget fyringsoljefirma. En tøff bransje der flere hensynsløse aktører kjemper om samme marked, og Abel har satset alle sparepengene sine på et usikkert kort. Han akter å utvide bedriften ved å kjøpe en eiendom som vil gi ham en stor konkurransefordel. For å hale denne avtalen i land er Abel nødt til å betale hele kjøpesummen innen tretti dager, hvis ikke mister han både depositumet og eiendommen. Men hva kan vel gå galt? Vel, det aller, aller meste. Ukjente gjerningsmenn angriper stadig Abels tankbiler, og stikker av med fyringsoljen. Sjåføren Julien (Elyes Gabriel) fikk kjeven knust under et av disse overfallene, og er neppe psykisk klar til å gå tilbake på jobb. Men Julien vil så gjerne imponere sitt store forbilde Abel, og vise at han er kapabel til å stige i gradene. Følge i hans fotspor. Følge den amerikanske drømmen.
På hjemmefronten har Abel akkurat flyttet inn i et postmoderne luksushus av betong og glass, sammen med kona Anna (Jessica Chastain) og døtrene sine. Skumle skikkelser sniker seg rundt på eiendommen, og kona forventer at ektemannen slår hardt tilbake. Som datter av en gangster liker Anna å tro at hun er familiens alfa-hunn, men hun er impulsiv og skjødesløs. For Abel er det et prinsipp å heve seg over de kriminelle kollegaene, å opptre korrekt og være renhårig – selv om han ser ut til å være fullt klar over at forretningene er bygget på svarte penger. Mens problemene tårner seg opp får Abel distriktsadvokaten Lawrence (David Oyelowo) på nakken, og blir etterforsket for økonomisk svindel. Transportarbeidernes fagforeningsleder er lei av alle overfallene, og forlanger at sjåførene skal få lov til å bevæpne seg. Det må gå galt, og overnervøse Julian begår en stor tabbe. Til slutt trekker banken seg fra forretningsavtalen, og Abel står ved et veiskille: integritet eller velstand? Hvis jeg tolker «A Most Violent Year» riktig blir man ikke korrupt med store hopp, men med mange små steg som er så umerkelige at du knapt legger merke til at det moralske kompasset plutselig peker i feil retning. Og ifølge J.C Chandor er det nærmest umulig å være involvert i forretningsdrift uten å bli korrumpert av omgivelsene.
Dette er en film bygget opp av grånyanser, tung stemning og totalt troverdige miljøskildringer. New York anno 1981 er så autentisk gjenskapt at man får følelsen av at filmen ble spilt inn i denne tidsepoken – men historien peker framover mot forandringene. Mot Wall Street, korrupsjon i mye større politisk skala, og videre mot den økonomiske krisetiden. «A Most Violent Year» gir Jessica Chastain nok en sjanse til å skinne, som en nyrik mafiadatter uklanderlig kledd i Armanis 1981-kolleksjon. Hun er et uforutsigbart uromoment som ser ut til å bare være noen stive drinker unna å forvandle seg til Lady Macbeth. En jernhard dame (Chastain har selv sammenlignet rollefiguren sin med Dick Cheney!), som kun har dryppende forakt for ektemannens etiske ambisjoner. Mye av filmen vies til den stadig skiftende dynamikken mellom Abel og Anna. Deres personlige kompromisser ser ut til å reflektere kamelene Abel må svelge unna som forretningsmann. Oscar Isaac sliter litt med å definere denne fyren for oss, og vi holdes i uvisshet om hans motivasjoner fram til de siste minuttene. Denne gåtefullheten vil trolig tære litt på tålmodigheten til enkelte publikummere, og det samme vil det saktmodige tempoet. Men det er mye å gripe tak i her; og alt er skildret med en intelligens som huker seg tak i deg på en måte bare de beste regissører klarer.