Film

«Maria Magdalena»: Feministisk søndagsskole

Tiden er inne for de obligatoriske pasjonsspill-pliktløpene som understreker «påskens egentlige budskap». Årets bidrag er «Maria Magdalena».

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Maria Magdalena»

Regi: Garth Davis

Eng./USA - 2018

I motsetning til de fleste påskefilmer basert på kristen mytologi er «Maria Magdalena» laget av betydelige talenter. Manuset er skrevet av den prisbelønnede, britiske dramatikeren Helen Edmundson, og hennes skrivepartner Philippa Goslett. Musikksporet ble komponert av islandske Johann Johanssonn (i samarbeid med Hildur Gudnadottir), som ble fullført kort tid før hans tragiske død i februar. Regissør Garth Davis sto bak den kritikerroste prisvinneren «Lion», som sanket seks Oscar-nominasjoner i fjor. Han har dessuten rekruttert en sterk rolleliste. La gå at en perfekt måte å lokke Joaquin Phoenix til å delta i filmprosjektet ditt trolig er å tilby ham rollen som Jesus Kristus. Phoenix ser ikke ut til å ha skiftet ut noe annet enn garderoben sin siden innspillingen av «You Were Never Really Here», men vi får dessverre ikke fornøyelsen av å se Jesus denge syndere i skolten med en hammer her.

Les også: Maria – kvinnen fra Magdala

Dette er allikevel en uortodoks gjenfortelling av Jesu’ siste dager, skildret fra synsvinkelen til hans favorittdisippel Maria Magdalena (Rooney Mara). Filmen oppdaterer mytologien om tittelfiguren til moderne sensibiliteter, med en feministisk vinkling som ikke nødvendigvis er helt i tråd med kildematerialet. Denne Maria er ingen «fallen kvinne» som synger om alle mennene hun har bollet, sånn som i Andre Lloyd Webbers «Jesus Christ Superstar». Mytene om at Maria var en tøsete gatepike ble forfektet av pave Gregor I den Store tilbake i år 591, muligens for å forsikre at Den katolske kirke forble et effektivt redskap til å undertrykke kvinner de neste 1400 årene. Det er uansett fint lite i bøkenes godbok som bekrefter denne hore/madonna-myten, og 2016 deklamerte pave Frans at Maria Magdalena var «apostlenes apostel». Bedre sent enn aldri, og det er sannelig på tide at hennes historie blir fortalt på film. I denne versjonen er hun en fritenkende kvinne langt forut sin tid, en lovende jordmor som går inn i en dyp depresjon over tanken på å være redusert til en barnefødende kone. Isteden snur hun ryggen til familiens strenge forventninger for å følge områdets nye rockestjerne. En karismatisk predikant som utfører mirakler på løpende bånd: Jesus Kristus (Joaquin Phoenix). Hun ønskes velkommen med åpne armer av den naive entusiasten Judas (Tahar Rahim), men apostelen Peter (Chiwetel Ejiofor) mistenker at denne kvinnens nærvær vil skape gnisninger i den maskuline dynamikken.

Les også: Realistisk og rørende

«Maria Magdalene» skygger unna «Da Vinci-koden»-antydninger om et potensielt usømmelig forhold mellom Jesus og Maria, selv om de har en åpenbar kjemi (muligens en utilsiktet konsekvens av at de to hovedrolleinnehaverne privat er i et kjærlighetsforhold). Garth Davis gjør allikevel noen interessante justeringer av kildematerialet; forandrer litt på ordlyden i «fader vår», hopper over kjente replikker fra Bibelen, plasserer kjente figurer i nytt lys og forandrer hendelser - som om hele underteksten i filmen er at kristne konsekvent har misforstått budskapet til Jesus, og misbruker ham for å fremme sine egne agendaer. Ikke utenkelig at måten «Mara Magdalena» utfordrer etablert dogmatikk vil irritere deler av målgruppen, men det understreker samtidig at Garth Davis ikke egentlig har laget en religiøs film. Dette er mye nærmere Pasolinis «Matteusevangeliet» og Scorseses «The Last Temptation of Christ» enn hjernedøde tøysefilmer som «Heaven is for Real» og «God’s Not Dead». «Maria Magdalena» er for gjennomtenkt og full av teologiske nyanser til at den bør avskrives som en straight påskefilm. Så synd at dette samtidig føles så fryktelig anemisk: med dialog som består av sjelfull hviskesnakking, avløst av en masse inderlige blikkvekslinger og en høyttravende tone som tærer på tålmodigheten.

For å kompensere for det saktmodige fortellertempoet surfer filmen gjennom en kavalkade av spredte høydepunkter fra søndagsskolepensumet; mens Maria Magdalena er vitne til oppvekkelsen av Lasarus, ser Jesus kjeppjage pengevekslerne ut av templet i Jerusalem, deltar på den siste nattverden, og (spoilers ahoy!) bevitner at Jesus gjenoppstår etter korsfestelsen. Rollelista er full av dyktige fagfolk, men de er et sammensurium av forskjellige nasjonaliteter, aksenter og spillestiler som aldri smelter sammen til en særlig troverdig helhet. At hendelsene skildres såpass impresjonistisk og fragmentert er muligens i tråd med intensjonene om å begrense inntrykkene til dem Maria Magdalena selv var vitne til, men gir samtidig filmen et snevert preg som understreker det forholdsvis lave budsjettet. Sporadiske scener minner instinktivt om Monty Python, og ikke bare «Life of Brian». Det krevde mye selvkontroll å ikke mumle «It’s only a model» i det øyeblikket Jesus og disiplene ankommer Jerusalem, men ellers er filmen stort sett fri for den ufrivillige humoren som ofte blir en belastning i religiøse påskeepos. «Maria Magdalena» laget med alt for hederlig intensjoner til at jeg med god samvittighet kan å forholde meg til filmen med ironisk distanse. Et seriøst forsøk på å sette den kristne mytologien i en moderne kontekst, men dessverre ikke et udelt vellykket forsøk.