Katrhryn Bigelows «Detroit» er en både historisk og tidsaktuell skildring av et skakkjørt USA.

Marerittet USA aldri våkner opp fra

I filmen «Detroit» skildrer Kathryn Bigelow et USA der myndighetene er i krig med sine egne borgere.

 

5

DRAMA

«Detroit»

Regi: Kathryn Bigelow

USA, 2017

Jeg antar at man kan se dette som den siste delen i Kathryn Bigelows trilogi om moderne krigføring, etter «The Hurt Locker» (2008) og «Zero Dark Thirty» (2012). Selv om hendelsene i «Detroit» utspilte seg for ganske nøyaktig femti år siden, er de bare et ekko av de siste årenes tilfeller av politivold i blant annet Ferguson og Baltimore. Bigelow hevder at hun ble inspirert til å lage filmen etter opptøyene i Ferguson, der tenåringen Michael Brown i 2014 ble drept av politiet. «Detroit» handler dermed om noe enda større enn de rystende hendelsene som utspilte seg på Algiers Motel i løpet av en traumatisk sommernatt i 1967, der tre forsvarsløse tenåringer ble myrdet av politiet.

Dette er i like sterk grad en film om dagens USA: om politikriminalitet, maktmisbruk, institusjonell rasisme og et skakkjørt rettssystem som lar myndighetene slippe unna med drap. Så dette skjedde: 23. juli raider Detroit-politiet en illegal bar der gjestene fredelig feirer at to soldater har kommet trygt tilbake fra Vietnamkrigen. Politiet arrestere alle gjestene, noe som blir fyrstikken som detonerer et av de voldsomste opptøyene i USAs historie. I løpet av fem dager blir mer en to tusen bygninger ødelagt, over sju tusen personer arrestert (inklusive barn helt ned til fireårsalderen) og 72 mennesker drept. Detroit forvandles til en krigssone, og guvernør George W. Romney sender inn nasjonalgarden i håp om å få slutt på voldsomhetene.

Midt oppe i dette kaoset prøver de fleste innbyggerne i Detroit å fortsette livene sine uten å bli skadet. Soulbandet «The Dramatics» håper at deres opptreden på Fox Theatre endelig vil gi dem en platekontrakt, men minutter før de skal på scenen avbryter politiet konserten på grunn av opptøyene. Sangeren Larry Reed (Algee Smith) og bestekompisen/manageren Fred Temple (Jacob Latimore) søker dekning på det lurvete motellet Algiers til situasjonen roer seg, og flørter med to hvite jenter fra Ohio: Julie Anne («Game of Thrones»-kjenningen Hannah Murray) og Karen (Kaitlyn Dever). De fester mens verden brenner ned rundt dem, men så skyter tenåringen Carl Cooper (Jason Mitchell) ut av vinduet med en startpistol for å bølle med nasjonalgarden – som friker ut, og tror de blir angrepet av en snikskyter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Politiet tilkalles, og først på åstedet er tre politibetjenter under ledelse av den psykisk ustabile Krauss (Will Poulter). En løs kanon som bekrefter alle fordommer om rasistiske politisosiopater. Krauss er allerede under intern etterforskning for å ha skutt en forsvarsløs butikktyv rett i ryggen, og har ikke engang kommet inn i motellbygningen for han myrder en gjest i kaldt blod – og nongalant slenger en lommekniv foran ofret for å kunne hevde at han handlet i selvforsvar. Deretter blir gjestene samlet, plassert med hendene mot en vegg og brutalt mishandlet gjennom en lang natt. Også til stede er den afroamerikanske sikkerhetsvakten Melvin Dismukes («Star Wars-kjenningen John Boyega), som er dypt rystet over brutaliteten – men for passiv til å gjøre noe for å forhindre overgrepene.

Medlemmer av nasjonalgarden stikker av så fort situasjonen havner ute av kontroll, og ofrene etterlates alene med tre rasende politimenn som nekter å gi seg før de finner et skytevåpen som ikke eksisterer. Bare starten på et mareritt som etterlater flere av de forsvarsløse gjestene døde. Kathryn Bigelow holder seg tett opp til virkelige begivenheter, i den grad det er mulig å kartlegge akkurat hva som skjedde denne kaotiske natten. Hun har kondensert enkelte hendelser, kuttet ned antallet personer involvert i saken og forandret navnene på de skyldige. Manusforfatter Mark Boal har skrevet Bigelows tre siste filmer, og viet mye tid til å forsikre at alle detaljer holdt seg så nært opp til fakta. Han intervjuet flere dusin vitner og overlevende, mens Julie Hysnell (i filmen spilt av Hannah Murray) var til stede under store deler av innspillingen. Bigelow rekonstruerer alt med høy integritet, selv når «Detroit» står i fare for å forvandle seg til en dypt ubehagelig «home invasion»-skrekkfilm.

Det mest rystende er at Bigelow har tonet ned mishandlingen ofrene ble utsatt for av politiet, fordi enkelte hendelser neppe kunne ha blitt skildret på film innenfor de amerikanske sensur-systemet. «Detroit» unngår å nevne at flere av ofrene også ble torturert seksuelt, som straff for at de våget å flørte med hvite jenter politimennene klassifiserte som «nigger lovers». Filmen vier også en del tid til konsekvensene av disse grusomhetene. Eller for politimennenes del: mangelen på konsekvenser, noe som er minst like opprørende.

Dette er en intens filmopplevelse på utmattende 143 minutter, som ikke vil etterlate noen uberørt. Samtidig en av årets essensielle filmer, som dessverre ekstra aktuell i en tid der USAs president gir sin støtte til nynazister, offentlig oppfordrer politiet til å utøve vold mot privatpersoner og benåder kriminelle i politietaten. Dette var USA for femti år siden, og dette er USA i dag.