Film

«Maleficent: Mistress of Evil»: Ondskap på tomgang

Joachim Rønnings «Maleficent: Mistress of Evil» føles til tider som et oppsamlingsheat av manusnotatene fra Angelina Jolie, mener vår anmelder.

Dagsavisen anmelder

3

FILM

«Maleficent: Mistress of Evil»

Regi: Joachim Rønning

USA, 2019

Det var en gang en Disney-tegnefilm som gjenfortalte det franske folkeeventyret om «Tornerose», og ble en såpass spektakulær fiasko at Disney ikke våget å fortelle flere eventyr de neste tretti årene. Men så ble historien i 2014 gjenfortalt fra synsvinkelen til den onde heksa Maleficent (Angelina Jolie), som viste seg å bare være misforstått.

Det burde definitivt ha vært slutten på eventyret, men her er vi altså igjen. Med en oppfølger til en alternativ nyinnspilling av en seksti år gammel tegnefilm som ble en av Walt Disneys store skuffelser. Historien er allerede ferdig fortalt og vel så det, men det finnes naturligvis en veldig god grunn til at «Maleficent: Mistress of Evil» er laget: penger. Masse, masse penger. Den første filmen tjente inn over tre ganger budsjettet sitt, og sånt skaper oppfølgere.

Her hjemme har naturligvis filmen skapt ekstra interesse fordi den er regissert av norske Joachim Rønning, som sammen med makkeren Espen Sandberg sto bak «Max Manus» (2008) og «Kon-Tiki» (2012) – før de dro over til Hollywood for å regissere «Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales» (2017). «Maleficent: Mistress of Evil» er Rønnings første film på egen hånd, og ikke akkurat en regissørdrevet produksjon. Rønning gjør akkurat den jobben han er ansatt for å gjøre; forteller et moderne eventyr på en strømlinjeformet måte, holder kontrollen på en enorm mengde digitale spesialeffekter og sørger for at hovedrolleinnehaver/produsent/primus motor Angelina Jolie er fornøyd.

Les også: «Swingers»: Her har noe åpenbart gått tapt i oversettelsen (DA+)

Mens første «Maleficent» gjenfortalte dette folkeeventyret som en metaforisk fabel om å overleve traumer fra seksuelle overgrep og hvordan ondskap skapes av knuste hjerter, er «Mistress of Evil» en mer tradisjonell historie om pasifisme, maktmisbruk og utfordringene med å være en enslig adoptivmor som ikke blir satt tilstrekkelig pris på. Et tema det er nærliggende å mistenke har en personlig betydning for Angelina Jolie.

Dette er Jolies første filmrolle på fem år, etter hennes mislykkede forsøk på å regissere seg selv og den daværende ektemannen Brad Pitt i det kritikerslaktede samlivsdramaet «By the Sea» (2015). Jolie er betydelige tryggere grunn denne gangen, til dels fordi hun er egentlig ikke behøver å gjøre så skrekkelig mye, ikke har regien – og sjenerøst deler såpass mye av spilletiden med sine motspillere.

Maleficent har overlatt den daglige driften av Moors-skogen til sin uskyldsrene adoptivdatter-dronning Aurora (Elle Fanning), som svinser eterisk rundt sammen med et bredt utvalg av magiske skapninger. Ren idyll, helt til Aurora forlover seg med den unyttige drømmeprinsen Phillip (nå spilt av Harris Dickinson), og kongehuset over i menneskenes rike begynner å planlegge drømmebryllupet. Maleficent er ikke særlig entusiastisk over at adoptivdatteren skal gifte seg inn i et monarki som har forårsaket henne så mye vondt, men klistrer på et anstrengt smil og aksepterer at Aurora har gjort sitt valg. Under deres første middag med Auroras kommende svigerfamilie går alt naturligvis til helvete. Den godmodige kongen John (Robert Lindsay) håper at giftemålet kan sikre fred i riket, mens hans dronning-kone Ingrith (Michelle Pfeiffer) pønsker på onde skurkestreker.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

This image released by Disney shows Angelina Jolie as Maleficent in a scene from "Maleficent: Mistress of Evil." (Disney via AP)

Angelina Jolie i Maleficent: Mistress of Evil. Foto: Disney via AP/NTB scanpix

Ingrith trykker på de rette knappene med et fromt smil under iskalde øyne, og provoserer Maleficent til å eksplodere med sin kommentar om at Aurora nå endelig kan få en «ekte familie». Maleficent får skylda for å ha rammet kongen med en magisk forbannelse, og blir alvorlig såret under flukten fra slottet. I mellomtiden iscenesetter dronning Ingrith et statskupp, og starter planene om en krig som skal utrydde den magiske befolkningen i Moors-skogen.

Dette føles til tider mest som et oppsamlingsheat av manusnotatene fra Angelina Jolie, som trolig var den fremste drivkraften bak filmen. Så hvis hun vil inkludere scener der rollefiguren hennes flakser rundt med barn, møter en stamme flygende Avatar-feer som lever i pakt med naturkreftene og kjemper med rollen som adoptivmor, da er det neppe noen som bør påpeke at dette ikke strengt tatt er gode ideer.

Les også: «Wild Rose» skiller seg ut (DA+)

Det er såpass mange logiske svakheter i «Maleficent: Mistress of Evil» at det blir fåfengt å ramse dem opp, så la oss bare slå fast at filmen følger sin egen drømmelogikk. Michelle Pfeiffer er imidlertid helt glimrende som den hatverdig onde dronningen, og til å være en familievennlig eventyrfilm blir «Maleficent: Mistress of Evil» overraskende mørk. Noe som trolig forklarer hvorfor distributøren har valgt å ikke dubbe filmen på norsk for de minste. Den livlige finalen tar livet av flere rollefigurer enn en jevn «John Wick»-film, mens magiske skapninger eksploderer i alle retninger.

Så la oss skjenke en tanke til alle lakeiene som har jobber beinhardt for å ferdigstille alle de digitale spesialeffektene. De dominerer nesten hvert eneste minutt av filmen, og sørger for at dette i det minste fungerer som et visuelt spetakkel. Et glorete, kitschy spetakkel, som sjeldent ser direkte bra ut – men i det minste fyller hver eneste sekund med synsinntrykk.

Mens den første «Maleficent»-filmen bygget på noen interessante ideer og gjorde noe nytt blir dessverre «Mistress of Evil» bare mer av det samme. Dette føles omtrent like relevant og nødvendig som Snøhvit-oppfølgeren «The Huntsman: Winter’s War» (2016), en film jeg tipper at de aller fleste allerede har glemt. Bare en fortsettelse av en historie som allerede var ferdig fortalt, og ikke har noen funksjon bortsett fra å tjene penger.