4
DRAMA
«Ma»
Regi: Tate Taylor
USA, 2019
Denne psykologiske thrilleren/grøsseren er ifølge reklamematerialet en av de første i sitt slag med en afroamerikansk kvinne i hovedrollen, men Octavia Spencer er langt fra den første anerkjente Oscar-vinner som har endt opp med å spille gal dame i en B-film som dette. Sånn sett følger hun i fotsporene til kjentfolk som Bette Davis, Joan Crawford og Shelley Winters, som alle rundet av karrierene ved å spille inn det som nedsettende ble kalt «hagsplotation»-filmer.
«Ma» gjør et beundringsverdig forsøk på å gi rollefigurene grånyanser og psykologisk dybde, men til tross for en grovt overkvalifisert rolleliste føles dette fortsatt mest som en moderne kombinasjon av de campy «What Ever Happened to Baby Jane?»-kopiene fra sekstitallet, åttitallets slasher-filmer - samt Stephen Kings «Misery» og «Carrie». Man kan mistenke at Octavia Spencer mest takket ja til denne rollen fordi filmen er regissert av hennes nære venn Tate Taylor, som sikret henne en Oscar for beste birolle i «The Help» (2011). Tate Taylor har siden den gangen regissert James Brown-filmografien «Get On Up» (2014) og pocketbok-thrilleren «The Girl on the Train» (2016), men «Ma» er helt andre hveteboller. En ungdomsvennlig psykothriller som tar opp aktuelle problemstillinger som konsekvensene av mobbing, sextrakassering, gruppepress og farene ved å drikke seg sørpe full i kjelleren til vilt fremmede veterinærassistenter.
Tenåringen Maggie (Diana Silvers) har akkurat flyttet til Ohio sammen med sin mamma Erica (Juliette Lewis). Erica hadde store håp om å bli berømt i Los Angeles, og nå er hun tilbake i hjembyen hun så desperat prøvde å flykte fra, med en ydmykende jobb som lettkledd servitør på et kasino. Maggie havner snart i en vennegjeng som avreagerer fra småbyapatien med flatfyll. Den ensomme veterinærassistenten Sue Anne (Octavia Spencer) tilbyr seg å kjøpe inn en kasse sprit til ungdommene, og foreslår at de flytter festen til kjelleren hennes. Sue Anne bor alene i et stort hus, der de kan drikke uten å bli plaget av politiet eller brysomme foreldre. Reglene er enkle: at ingen spotter Guds navn, og alle holder seg unna resten av huset hennes.
Sue Anne nyter oppmerksomheten som festens midtpunkt, og får kallenavnet «Ma» av ungdommene. Maggie finner det en smule ubehagelig at Ma flørter så åpenlyst med hennes nye kjæreste Andy (Corey Fogelmanis), og at den middelaldrende dama i stadig større grad prøver å oppføre seg som en av tenåringene. Oppførselen til Ma blir gradvis mer urovekkende, og Maggie begynner å mistenke at noe er seriøst galt med denne dama.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Ma» har et forfriskende originalt konsept, og utgangspunktet er såpass sært at det er lett å mistenke at flere elementer er inspirert av manusforfatteren Scotty Landers’ egne opplevelser. At han har bakgrunn fra komiserier som «Workoholics» og «Who is America?» antyder at filmen opprinnelig skulle være en nattsvart komedie, men siden regissør Tate Taylor mest har erfaring fra seriøse prestisjedramaer har mye av den potensielle moroa forsvunnet på veien. Isteden har dette blitt nok en showcase for de betydelige skuespillertalentene til Octavia Spencer, som åpenbart fryder seg med å spille en såpass hemningsløs og utypisk hovedrolle. Ma er mer en tragisk skikkelse enn en tradisjonell filmpsykopat, som er utstyrt med en traumatisk forhistorie og langt flere nyanser enn man kan forvente fra en sjangerfilm som dette.
Skuespillerprestasjonene er jevnt over av et høyt kaliber her. De aller fleste vil umiddelbart ferske at Ma er dårlige nyheter, og for dem som eventuelt ikke lukter lunta er alle overraskelsene i historien avslørt i trailere og pressebilder. Jeg mistenker dessuten at filmens siste kvarter enten et resultat av omfilminger, eller at noen sentrale scener ble klippet bort under redigeringsarbeidet. Det er noen oppriktig ubehagelige øyeblikk her, men i likhet med den kinoaktuelle Neil Jordan-thrilleren «Greta», går ikke «Ma» riktig langt nok. Etter at så mye energi investeres i å gi historien noen nyanser føles det litt skuffende at «Ma» ender opp som en høvelig konvensjonell ungdomsgrøsser.