«Lykkelige Lazzaro»: En fascinerende filmfabel

5

Drama

«Lykkelige Lazzaro»

Regi: Alice Rohrwacher

It. 2018

Italienske Alice Rohrwachers «Lykkelige Lazzaro» er fascinerende filmkunst som bergtar, men som også irriterer, og som evner å si noe om uskyld kontra det skyldbefengte i dagens samfunn. I likhet med hennes forrige film i norsk distribusjon, «Miraklene i Toscana» (2014), er «Lykkelige Lazzaro» en fabel som utgjør en finurlig lek med tid og rom og de mytiske aspektene ved godhet i sin ytterste form. Tittelrollen, den unge Lazzaro, er som en engel blant falne, eller lik en cherub som i sin streben etter å gjøre godt ender med å tråkke over, slik bibelens mannslignende englevoktere av Edens hage også gjorde. Som dem blir ikke Lazzaro opphøyd eller respektert for det gode han utretter, snarere tvert imot.

Les også: Vagt mirakuløst

Lazzaro blir mildt utnyttet på den avsidesliggende tobakksgården Inviolata der han bor sammen med en underlig forsamling mennesker i familielignende konstellasjoner som på sin side utnyttes grovt av Alfonsina de Luna, kalt tobakksdronningen. De er totalt avskåret fra omverdenen i en illusjon av tidløshet, og heller ikke for tilskueren er det godt å si hvilket tiår, for ikke si århundre de lever i. De er fattige, ubetalte og uvitende «husmenn» som uten moderne utstyr og uten selv å forstå sin skjebne bidrar til de Lunas rikdom. Lazzaro er lykkelig fremmed i det hele. Han har ynglingens tomme og store blikk mot horisonten, men ikke kuet av sin egen snillhet, snarere styrket og foret av hans nærmestes hersing med han i ett og alt. Om de rundt femti sjelene på gården er slaver, er han igjen deres uvitende slave der han nær sagt går opp i en høyere enhet i naturen, sammen med dyrene, ulven og den tidsstyrte horisonten.

Les også: «Den siste gentleman»: En legende vinker farvel

De Lunas unge sønn, «marquis» Tancredi, behandler sine undersåtter som luft, men gjør et unntak for Lazzaro. Han lurer ham til å tro at de er halvbrødre, og narrer han med på et plott som skal snu opp ned på det usunne samfunnet som lever som om verden står stille. En fingert kidnapping, et fall og et tidshopp deler filmen inn i to deler, fra den rustikke landsbyen i innlandet nord for Roma, til storbyens skitne og miserable randsone. Vi skal ikke dvele for mye ved handlingen og tidshoppet, men det viser også Alice Rohrwachers sikre blikk for det menneskelige overlevelsesinstinktet og for de klare bindingene mellom fortidens sosiale armod og nåtidens utenforskap og fattigdom på så vel et personlig som mentalt plan. Kontrasten mellom de to delene antyder en harsk varme i et fellesskap som opp gjennom hele første halvdel av forrige århundre var nærmest uforandret, mens når historien tidsmessig materialiserer seg en gang mot slutten av 1980-tallet, er det menneskelig og industriell kulde som preger en storby tynget av vanstyre, kriminalitet, mistenksomhet og folkeforflytninger.

Foto: Arthaus

Lazzaro spilles av nykommeren Adriano Tardiolo. I tillegg til å ha et utseende som matcher filmskaperens englevisjoner, bærer han en komplisert hovedrolle uten å bli overtydelig eller for naiv i sin streben etter å opprettholde illusjonen av en skikkelse som både er jordnær og utenomjordisk. I hans utilslørte uskyld ligger også irritasjonsmomentet som skaper den nødvendige menneskelige kontrasten ved filmen. I andre fine roller finner vi Nicoletta Braschi som «tobakksdronningen», mens regissørens søster, Alba Rohrwacher som for lengst har tatt skrittet over til den internasjonale filmscenen, gjør en rørende innsats i filmens siste halvdel.

Les også: «Loro»: Portretterer Silvio Berlusconi som en moralsk korrumpert lurendreier

Filmen er en mektig og oppfinnsom dveling ved et samfunn fanget mellom gammel aristokratisk storhet og den moderne utbyttingen av de svakeste i samfunnet. Filmen er i lengste laget, hvorav den andre delen blekner i forhold til det intrikate dramaet i den første halvdelen, men Rohrwachers lune og samtidig foruroligende filmspråk – og nydelige fotografi av den alltid eminente Hélène Louvart – holder interessen skjerpet gjennom en handling som på ingen måte er forutsigbar, og hvor de humanistiske aspektene er foret med underfundig humor og surrealistiske pek som ville gjort Fellini stolt.