5
ANIMASJON
«Loving Vincent»
Regi: Dorota Kobiela & Hugh Welchman
Po./Eng./USA, 2017
Den prisbelønnede animasjonsfilmen «Loving Vincent» er, som åpningsteksten understreker, totalt håndmalt av et team på over hundre kunstnere. Det betyr at hver eneste av de totalt 65.000 rutene i filmen er et oljemaleri, skapt i tråd med teknikken til kunstneren som står i sentrum for historien: Vincent van Gogh. Den visuelle stilen er dermed eldre enn hele filmmediet, men måten Oscar-nominerte «Loving Vincent» ble skapt på er et resultat av moderne teknologi. Delvis folkefinansiert via Kickstarter, og iscenesatt av en stab håndplukket fra et utvalg av over fem tusen kandidater verden rundt, som så prosjektets rekrutteringsvideo på interwebben. Alt ble først spilt inn digitalt i et studio foran et grønnlerret med et ensemble av britiske karakterskuespillere (deriblant nylig Oscar-nominerte Saoirse Ronan, Chris O’Dowd, Aidan Turner og «Game of Thrones»-kjenningen Jerome Flynn), og bildene deretter forvandlet til malerier med såkalt «rotoscoping». Arbeidet tok over fire år, i det med-regissør Hugh Welchman har beskrevet som den uten sidestykke tregeste filmskaperteknikken oppfunnet de siste 120 årene. Resultatet er oppriktig imponerende, selv om dette fungerer mye bedre som en rent visuell opplevelse enn som historiefortelling.
Året er 1891 og det har passert et år siden Vincent van Gogh tilsynelatende begikk selvmord ved å skyte seg selv i brystet, bare 37 år gammel. I Arles sitter postmesteren Joseph Roulin på det siste brevet kunstneren skrev til sin bror Theo, og gir den fordrukne sønnen Armand ansvaret for å levere brevet. Han påtar seg denne oppgaven veldig motvillig, og vel fremme i Montmartre-kvarteret i Paris kan kunsthandleren Pere Tanguy fortelle at Theo døde av syfilis et halvår etter broren sin. Armand blir gradvis mer besatt av å nøste opp hendelsene som førte til Vincent van Goghs død, i det som blir et slags detektivmysterium i «Citizen Kane»-stil. Han drar til landsbyen Auvers-sur-Oise utenfor Paris, der Armand treffer en rekke nøkkelfigurer som krysset spor med Vincent i tiden før han endte sitt liv. Mesteparten av dem kjent fra kunstnerens portrettmalerier; inklusive den homeopatiske legen Paul Gachet, hans unnvikende datter Marguerite og deres sladrete husholderske Louise Chavalier. De har alle motstridende historier om hva som ledet til van Goghs død, og noen lufter konspirasjonsteorier som antyder at han kan ha blitt myrdet. Akkurat hvorfor Armand blir så lidenskapelig opptatt av å finne sannheten om van Gogh skjebne forblir litt diffust, og understreker at «Loving Vincent» er laget av to filmskapere som har betydelig mer erfaring som kunstnere enn de har som manusforfattere.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Alle som har bladd i noen kunstbøker (eller eventuelt har besøkt van Gogh-museet i Amsterdam) kan more seg med å plukke ut alle de visuelle referansene til mange av kunstnernes 853 malerier, som korresponderer med filmens totalt 853 scener – og er vevd inn i den unike oljemaleri-animasjonen. Man merker lett at filmen er iscenesatt av en rekke forskjellige kunstnere, og selv om de alle prøver å emulere stilen til Van Gogh er noen langt bedre animatører enn andre. Det ser ut til at de mindre begavede bidragsyterne fikk ansvaret med å bringe liv til landskapsbildene mellom dialogscenene, og ikke alle har helt fått dreisen på dette med å skape naturlige bevegelser. Tilbakeblikkene er skildret som kullskisser i svart-hvitt, også dem i tråd med van Goghs arbeider. Jeg må innrømme at jeg stadig tok meg selv i å gå tapt i de bildenes hallusinogeniske effekt og teknikken bak dem, mens jeg gikk glipp av hva personene på lerretet faktisk snakket om. Det ligger et helt ufattelig arbeid bak «Loving Vincent», og det er lett å beundre at ekteparet Dorota Kobiela og Hugh Welchman ikke bare valgte å dataanimere alt sammen isteden, i stil med for eksempel Richard Linklaters «Waking Life» (2001) og «A Scanner Darkly» (2006). Man sitter ikke igjen med noen dypere forståelse av hva som egentlig drev Vincent van Gogh, eller de mentale problemene som drev ham til selvmord – men som en rent visuell sanseopplevelse er «Loving Vincent» et oppsiktsvekkende unikum.
PS! Ja, ørescenen er med.