«Love, Simon»: Kjernesunn i skapet

4

DRAMA

«Love, Simon»

Regi: Greg Berlanti

USA, 2018

Mange av oss i Generasjon X har et nostalgisk forhold til ungdomsfilmene salige John Hughes skrev, produserte og/eller regisserte på åttitallet. Totalt var det snakk om et halvt dusin filmer (deriblant «The Breakfast Club», «Skulk med Stil» og «Sweet Sixteen»), som kom til å definere en hel generasjon. Men filmene til John Hughes representerte slett ikke alle, og i dag er det lett å stusse litt over hvordan minoriteter i beste fall ble retusjert bort fra filmene hans – eller i verste fall var redusert til tvilsomme stereotyper. Hughes var en konservativ republikaner i Reagans Amerika, som skildret en verden der «faggot» var et abstrakt skjellsord fordi alle uansett var heterofile. Vel, kanskje bortsett fra Duckie i «Pretty in Pink» og Watts i «Some Kind of Wonderful», men de holdt seg så langt inne i skapet at de sov på kleshengere.

Les også: «Ordets makt»: Livets harde universitet

Det burde dermed ikke være så vanskelig å oppdatere John Hughes-universet til en litt mer opplyst tidsalder, og «Love, Simon» gjør et hederlig forsøk. En helt straight ungdomsfilm om en homofil tenåring, basert på Becky Albertallis Young Adult-roman «Simon vs. The Homo Sapiens Agenda». «Love, Simon» tar i bruk alle de velkjente elementene fra de klassiske John Hughes-filmene, men plasserer dem i en nyansert verden som likner litt mer på virkeligheten. I alle fall virkeligheten sånn som den kan fortone seg for dem som befinner seg i USAs øvre middelklasse.

Les også: «Blockers»: Hashtag sexpakt

Syttenåringen Simon Spier (Nick Robertson) introduserer seg selv ved å understreke at han er «akkurat som deg». Foreldrene Emily (Jennifer Garner) og Jack (Josh Duhamel) er oppmerksomme, fortsatt lykkelig gift og velstående uten å behøve å jobbe. Lillesøsteren Nora (Talitha Bateman) er nusselig, snill og veldig opptatt av å lage mat. Simon er dessuten omgitt av en tett sammenknyttet kompisgjeng, som inkluderer bestevenninnen Leah (Katherine Langford), Nick (Jorge Lendeborg Jr.) og Abby (Alexandra Shipp). Simon er etter alle målestokker en vellykket kjekkas, som ser ut som om han burde ha vært quarterback på skolens fotballag og bli kåret til «homecoming king» før han eventuelt dynker Carrie med en bøtte griseblod. Men innerst inne føler Simon seg utilpass, og har ikke våget å fortelle noen at han er homofil. Ikke fordi Simon skammer seg over den han egentlig er, mer fordi han er urolig over at venner og familie vil behandle ham annerledes. Men så oppdager Simon et innlegg på skolens Tumblr-blogg, der en anonym medelev med signaturen «Blue» forteller at han skjuler for omverdenen at han er homse. Simon sender spontant Blue en e-post under pseudonymet Jacques, der han forteller at han er i akkurat samme situasjon. Dette blir starten på et online-vennskap og en første forelskelse, som står i fare etter at korrespondansen deres ved en tilfeldighet blir oppdaget av Martin (Logan Miller). En plagsom teaternerd med en imponerende kolleksjon av «Caddyshack»-relaterte T-skjorter. Han tar mobilbilder av e-postene fra Simon, og bruker dem til ren utpressing.

Les også: – USA er bygd på folkemord og slaveri

Martin truer med å dra Simon ut av skapet, men mindre han får hjelp til å sjekke opp sin hemmelige forelskelse Abby. I frykt for å bli outet vikler Simon inn vennene sine i en masse romantiske intriger, mens han prøver å spore opp hvem «Blue» egentlig er. Filmen er betydelig mer interessant under den siste halvdelen, etter at historien blir mer alvorlig, til tider vond og til slutt skikkelig romantisk. Etter å ha blitt dyttet ut av skapet burde Simon endelig kunne puste ut og være seg selv, men isteden tårner problemene seg opp. Dette er mer en oppvekstskildring enn en kjærlighetshistorie, men «Love, Simon» overbeviser i de små øyeblikkene der hovedpersonen åpner seg opp og finner en styrke i å være seg selv. Til gjengjeld overbeviser ikke filmen noe særlig i en unødig drømme-dansesekvens til tonene av Whitney Houstons «I Wanna Dance With Somebody», som ikke engang er «Glee» verdig. I følge kunnskapskilden Wikipedia representerer «Love, Simon» en milepæl for Hollywood, og er angivelig den første studioproduserte spillefilmen med en homofil tenåring som hovedperson. Høres vanvittig ut at det først skjedde i 2018, og er nok et eksempel på hvordan TV-mediet for lengst har passert den amerikanske filmindustrien. Vi kunne ha ramset opp flere dusin serier om og med homofile ungdommer i stabile kjærlighetsforhold (fra «Buffy» til «Riverdale»), uten at serieskaperne dermed føler at de fortjener å klappe seg selv på ryggen over hvor fordømt progressive de er.

Les også: «Jurassic World: Fallen Kingdom»: Et spøkelseshus fullt av dinoer

Det er dermed et åpent spørsmål om «Love, Simon» representerer et stort skritt fremover for amerikanske kinogjengere, eller noen skritt tilbake. Filmen har angivelig fått veldig blandet mottakelse i queer-miljøene i statene, der enkelt føler at «Love, Simon» har høvlet bort mye av essensen i hvordan det egentlig er å leve som åpen homse i dagens USA. Ingen tvil om at Simon er en veldig vaniljemild, oppkneppet hovedperson, og filmen anstrenger seg veldig for å portrettere ham som en personifisering av rødstatsdefinisjonen av «kjernesunn ungdom». I sine forsøk på å unngå sjangerens fordomsfulle åttitalls-stereotyper om flamboyante homser går muligens «Love, Simon» litt for langt i sine forsøk på å få hovedpersonen til å korrespondere med konservative familieverdier.

Les også intervju med Timothée Chalamet: – Sosiale medier dreper flørten: 

Det er allikevel for mye å forlange at filmen skal kunne måle seg med for eksempel «Call Me By Your Name» eller «120 slag i minuttet». «Love, Simon» er en kommersiell, koselig, betryggende, empatisk og velspilt ungdomsfilm i John Hughes-modus, som burde gi selv den mest sneversynte indremisjonist en varm godfølelse i hjerteregionen. Og det kan vi jo alle trenge i disse tider. Forfatteren Becky Albertalli har forresten skrevet fortsettelsen «Leah on the Offbeat», som tar for seg Simons biseksuelle bestevenninne Leah. Så det er alle muligheter til å lage en filmoppfølger med et feminint perspektiv på disse temaene.

Les også: «120 slag i minuttet»: Liv, død og aktivisme