SCIENCE FICTION
Jeg vet. Det er helt naturlig å ha bange anelser og lave forventninger: trailerne var underveldende, markedskampanjen mislykket og det har gått ryker om trøbbel bak scenene. Det vi har sett av klipp fra «John Carter» minner om en platt blanding av «The Phantom Menace» og «Avatar Light». Men nei. Falsk alarm. «John Carter» fungerer faktisk forbausende bra. Selv 3D-konverteringen er helt uproblematisk, og veldig lite distraherende. Mange vil sikkert komme trekkende med «Avatar»-sammenligningene, men likhetstrekkene befinner seg bare på overflaten og har sine naturlige forklaringer. «John Carter» er basert på en usedvanlig innflytelsesrik sci-fi-fortelling («A Princess of Mars») som «Tarzan»-skaperen Edgar Rice Burroughs skrev for ganske nøyaktig hundre år siden. Alle fra James Cameron til George Lucas har offentlig innrømmet at de har trukket mye inspirasjon fra denne romanserien.
En rekke superhelter og fantasyfortellinger har også sitt opphav herfra. «John Carter» er dessuten en rekordholder når det gjelder hvor lang tid historien har bruk på å nå lerretet, nærmere bestemt over åtti år! Det er først i nyere tid vi har kommet dit hen at spesialeffektene er avanserte nok til å kunne skildre dette fantasifulle universet, og det krevde en mann fra Pixar for å få prosjektet trygt i havn. Regissør og manusforfatter Andrew Stanton er en av nøkkelpersonene bak Pixar gjennom «WALL-E» og «Operasjon Nemo». Han håndterer sin første spillefilm med en like sikker hånd som kollegaen Brad Bird gjorde med «Mission: Impossible - Ghost Protocol». Stanton har vært en ivrig fan av romanserien siden barndommen, og gir «John Carter» akkurat den rette blandingen av entusiasme, teknisk kompetanse og romantisk eventyrlyst.
Filmen har en komplisert intrige som er håndplukket fra flere forskjellige bøker i serien. Den desillusjonerte borgerkrig-veteranen John Carter (Taylor Kitsch) prøver lykken som gullgraver da han på mystisk vis blir zappet opp til planeten Mars. Dette er ikke den røde planeten sånn som vi kjenner den i dag, men en fantasifull dimensjon kalt Barsoom - befolket av merkelige raser og fremmede folkeslag. Carter oppdager at tyngdekraften her gir ham mektige krefter som kan være hendige i en krigssituasjon. Etter å ha blitt tatt til fange av en stamme med firarmede, grønne krigere kalt Tharks vikles Carter inn i en ny borgerkrig. Ok, historien har en litt kålete struktur, og sjangler litt før den finner fotfestet. Men etter det første kvarteret viser «John Carter» seg å være en av de mest underholdende eventyrene vi har opplevd på lang tid. Filmen føles ekstra frisk fordi vi ikke har sett disse skuespillerne hundre ganger før. Hovedrolleinnehaverne Taylor Kitsch og Lynn Collins er forholdsvis ukjente, og begge er godt egnet for rollene sine. Sistnevnte er en tøff, smart og sensuell pulsøker som vil trolig vekke uvante følelser i en hel generasjon med unge gutter - på omtrent samme måte som prinsesse Leia gjorde for fedrene deres. Hun er faktisk det beste elementet i en film som er full av høydepunkter. Ingen overraskelse at Andrew Stanton håndterer de dataanimerte figurene med stødig Pixar-hånd, men han har god drahjelp av rutinerte skuespillere som Willem Dafoe, Thomas Haden Church og Samanta Morton. Disse skapningene er skapt med så stor omtanke, og har så mye personlighet at vi glemmer at de er skapt på data etter de første minuttene.
Et spektakulært «pulp»-eventyr av den gamle skolen, som gjør det meste helt riktig. Jeg storkoste meg virkelig med «John Carter» - en positiv overraskelse som burde begeistre selv de mest kyniske skeptikerne. Jeg håper virkelig at nok folk drar på kino for å se denne oppturen, sånn at vi får sjansen til å besøke Barsoom igjen!