Benedict Cumberbatch har gjort det til en karriere å spille arrogante genier, og er nå Doctor Strange.

Litt av en supertripp

Med «Doctor Strange» gir Marvel oss en av de mest fantasifulle superheltfilmene hittil.

 

5

ACTION

«Doctor Strange»

Regi: Scott Derrickson

USA, 2016

Etter fjorten filmer klarer Marvel-konsernet fortsatt å komme opp med friske vinklinger på suksessformelen sin, og «Doctor Strange» introduserer magi og psykedeliske parallelldimensjoner inn i det stadig mer rikholdige superhelt-universet. Kanskje ikke like sjarmerende, vinnende og smittende entusiastisk som «Guardians of the Galaxy», men minst like eksentrisk.

Tegneserien (skapt i 1963 av Stan Lee og Steve Ditko) har sklidd inn i obskuritet med årene, men traff sekstitallets tidsånd mer treffsikkert enn de fleste av Marvel-studioets superhelter. «Doctor Strange» ble et slags motkultursymbol elsket av New Age-frikere, hippier og LSD-entusiaster.

I årenes løp har den kappekledde magikeren blant annet kjempet mot selveste Gud, en kjempekanin og spilt baseball med en gjeng demoner. Så i forhold til det er hans filmdebut tross alt en forholdsvis konvensjonell affære. Neurokirurgien Dr. Stephen Strange (Benedict Cumberbatch) deler en del påfallende likhetstrekk med kollegaen Tony Stark. Nok en genial, arrogant playboy med sans for dyre leketøy, som er i prekært behov for å bli jekket ned noen hakk. Etter å ha knust hendene i en bilulykke mister Strange sine fremste arbeidsredskaper, sammen med hele livsgrunnlaget - og drar ut på jakt etter en alternativ kur som ender i Nepal.

I et tempel i Kamar-Taj blir Stephen Strange rekruttert av den mystiske guruen The Ancient One (Tilda Swinton), som åpner opp det tredje øyet hans på vidt gap. Hun slipper den gode doktoren rett ned i et kaninhull fullt av alternative dimensjoner, tidsportaler, astrallegemer og tryllekunster utført med uttrykksfulle håndbevegelser. Far out, man. Strange viser seg å være et naturtalent når det gjelder magi, og oppfyller sin skjebne som «Sorcerer Supreme» mens han forsvarer verden fra den kosmiske trusselen Dormammu. «Doctor Strange» slenger oss rett inn i en mytologi med helt andre spilleregler enn tidligere Marvel-filmer, som allikevel sklir sømløs inn som nok en puslespillbit i den stadig mer kompliserte helheten. Benedict Cumberbatch har gjort det til en karriere å spille arrogante genier, deriblant «Sherlock Holmes», Khan i «Star Trek into Darkness» og Alan Turing i «The Imitation Game» (hvorvidt vi bør inkludere Julian Assange i «The Fifth Estate» er åpent for debatt). Cumberbatch finner allikevel noen nye nyanser i Doctor Strange, og en kledelig sans for keitete humor. Dette er et perfekt prosjekt for Scott Derrickson, en regissør som med variabelt hell har utforsket tro og tvil i «The Exorcism of Emily Rose», «Sinister» og «Deliver Us from Evil». Mens disse skrekkfilmene har vært fast forankret i kristen mytologi må han i «Doctor Strange» forholde seg til et univers drevet av østlig mystisisme. Fortsatt ingen tvil om at Derricksons største drivkraft er å portrettere en arrogant, rasjonell vitenskapsmann (en gudløs ateist, med andre ord), som finner styrke i troen og blir frelst.

Ok, «Doctor Strange» lider av enkelte problemer som har fulgt Marvel-filmene siden starten; dette er nok en opprinnelseshistorie der hele verden står i fare, takket være en temmelig endimensjonal superskurk. Hvis man først klarer å dra den karismatiske dansken Mads Mikkelsen inn i Marvel-universet, er det på grensen til kriminelt å skusle ham bort i forglemmelig birolle – som er utstyrt med interessante motivasjoner, men minimalt med indre liv. La gå at Mikkelsen om en måned gjenoppstår som en del av det nye «Star Wars»-universet i «Rouge One». Så han lider ingen nød. Det er allikevel en rekke scener i «Doctor Strange» som er direkte banebrytende, mer på grunn av form enn innhold. Åpenbart inspirert av saker som «The Matrix»-trilogien og Christopher Nolans «Inception», men med en helt ny vri som tar i bruk dataeffekter på en oppsiktsvekkende måte. Actionscener som utspiller seg i kaleidoskopiske parallelldimensjoner, mens astrallegemer slåss i syrete omgivelser som vrenger, vrir og spoler seg tilbake.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

«Doctor Strange» er dessuten en av de ytterst få storfilmene som må ses i 3D (selv om de tredimensjonale effektene er av den etter-konverterte juksesorten), og neppe vil fungere i nærheten like bra i flatt format. Dette er litt av en tripp, som nok en gang stadfester Marvel-konsernets dominans innen kommersiell popkultur.

PS! Det er en klar fordel å bli sittende under rulleteksten, som byr på to ekstra scener med klare hint om den gode doktorens fremtidige Marvel-eventyr. Han kan vende tilbake kjappere enn noen av oss aner.