Film

«Let Me Fall»: Hvit er den kaldeste fargen

En slags blanding av «Christiane F.» og «Blå er den varmeste fargen», som ble en stor publikumssuksess i hjemlandet

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Let Me Fall»

Regi: Baldvin Zophoniasson

Isl./Fin.Ty. - 2019

I førjulsstresset virker det kanskje ikke så fryktelig fristende å se et rystende drama om tenårige sprøytenarkomane på Island. «Let Me Fall» er dessuten en tragisk kjærlighetshistorie om to jenter som ender opp med å ødelegge livene til hverandre.

Baldvin Zophoniasson (eller Baldvin Z, som han også kaller seg) har markert seg som en av Islands heteste unge filmskapere; kjent for prisvinneren «Life in a Fishbowl» (2014) samt krimseriene «Innesperret» og «Case». Denne gangen tar han for seg Islands såkalte «fortapte jenter»; ressurssterke tenåringer fra trygge hjem, som havner på skråplanet og blir etterlyst av foreldrene i lokalaviser. Baldvin har virkelig gjort hjemmeleksen sin her. Han baserte deler av manuset på dagbøkene til en tidligere sprøytenarkoman som begikk selvmord, og bet seg spesielt merke i noe hun skrev like før sin død: «Jeg gjør ikke dette fordi jeg tok narkotika. Jeg gjør det på grunn av hva som ble gjort mot meg da jeg var på narkotika». Regissøren intervjuet dessuten etterlatte som hadde mistet familiemedlemmer på grunn av heroin, og fulgte fire narkomane jenter tett i løpet av et år. Ikke alle av dem levde lenge nok til å se filmen.

Da vi først møter tenåringen Magnea (Elin Sif Halldorsdottir) er hun travelt opptatt med å rane en middelaldrende horekunde, sammen med sin nye venninne Stella (Eyrun Bjork Jakobsdottir) og hennes ufyselige kjæreste Toni (Sigurbjartur Atlason). Mens Stella og Toni er mer drevne rusmisbrukere er Magnea fortsatt storøyd og uskyldig. En «kjekk jente» som inntil nylig drev med turn, og hadde et bra forhold til de fraskilte foreldrene sine. Det er fint lite som antyder at Magnea er på kjøret: hun ser voksen ut til å være en femtenåring, og er såpass unnvikende at det er vanskelig å begripe akkurat hva som rører seg under det nøytrale fjeset hennes. Vi mistenker at Magnea lot seg dra inn i dette miljøet fordi hun er oppover ørene forelsket i Stella, men «Let Me Fall» nekter å gi oss enkle svar. Og så hopper filmen plutselig frem tolv år, mens den unge skjønnheten er forvandlet til et ødelagt vrak. Denne utgaven av Magnea (nå spilt av Kristin Pora Haraldsdottir) er så merket av mishandling, voldtekt og heroinmisbruk at hun er totalt ugjenkjennelig. Et gjenferd av den personen hun engang var, som hjemsøker hele filmen. Stella (Lara Johanna Jonsdottir) har i mellomtiden straighet seg opp, jobber på krisesenter og lever et stabilt middelklasseliv med samboer. Etter mange år møter Stella tilfeldig Magnea igjen, og det eneste hun kan gjøre er å bryte samme i fortvilet gråt. Den dårlige samvittigheten tar overhånd, mens tilværelsen hennes rakner. Filmen hoper frem og tilbake i tid, mens vi får vite mer om hvordan Stella bidro til å ødelegge den eneste personen hun virkelig elsket.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tidshoppene i «Let Me Fall» er bevisst desorienterende, og scener som innledningsvis er skikkelig forvirrende får først en forklaring mye senere. Tidsovergangene markeres med skiftende frisyrer, hårfarger og hvor sliten Magnea ser ut. På et tidspunkt farger Magnea håret platinablondt og skifter totalt klesstil, en metamorfose som gjør henne nesten umulig å kjenne igjen. De unge skuespillerne spiller skikkelig sterkt og er veldig troverdige. Særlig nittenåringen Elin Sif Halldorsdottir (i hjemlandet kjent som sanger, popartist og Melodi Grand Prix-deltager under artistnavnet Elin Sif) imponerer i hovedrollen som Magnea, men så fort hennes rolle overtas av Kristin Pora Haraldsdottir begynner ting å skurre litt. Det er for så vidt et poeng at de ser ut som to totalt forskjellige personer, men der Elin Sif Halldorsdottir underspiller går Haraldsdottir langt hardere til verks - med overdrevne grimaser og overtydelig kroppsspråk. Hun er dessuten utstyrt med løstenner og mye sminke, og gjør mer en imitasjon av en tungt narkoman kvinne enn et troverdig portrett av henne.

Historien som fortelles her skiller seg ikke nevneverdig fra utallige andre antidopfilmer laget de siste femti årene, og tidligere i år gjorde amerikanske «Beautiful Boy» omtrent akkurat det samme. Måten Baldvin Zophoniasson forteller historien på er imidlertid frisk, og han fanger opp noen virkelig sterke øyeblikk her – selv om jeg ikke kan påstå at han er særlig opptatt av psykologisk dybde. Det er hevet over enhver tvil at «Let Me Fall» tegner et autentisk bilde av rusproblemer i dagens Island, selv om det er litt vanskelig å tro at så mye forferdelig skjedde en og samme person. Mot slutten blir historien såpass melodramatisk og skillingsvise-aktig at det tærer litt på troverdigheten, og etter nærmere to og en halv time i denne nedadgående spiralen er det ikke mye håp å finne på den andre siden.