Film

«Leave No Trace»: Ute i det fri

«Leave No Trace» er en overlevelseshistorie, og en skildring av hvor mye som kreves for å leve utenfor samfunnet i dagens USA.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Leave No Trace»

Regi: Debra Granik

USA, 2018

Debra Graniks spillefilm gir et troverdig portrett av et USA litt utenfor allfarvei, og av virkeligheten som ventet de tusenvis av amerikanere som risikerte livene sine i meningsløse kriger, bare for å bli glemt av myndighetene så fort de vendte hjem igjen. Det er lett å trekke paralleller til Debra Graniks forrige spillefilm, åtte år gamle «Winter’s Bone», som gjorde Jennifer Lawrence til en stjerne.

«Leave No Trace» har likevel nærere bånd til Graniks dokumentarfilm «Stray Dog» (2014), som tok for seg hverdagen til den traumatiserte Vietnam-veteranen Ron «Mad Dog» Hall. Graniks instinktive empati og forståelse for folk på utsiden kommer uansett til sin rette i «Leave No Trace; som er basert på Peter Rocks roman «My Abandonment». Romanen bygget på en sann historie, om en far og datter som bodde skjult i en populær nasjonalpark i Portland i mange år uten å bli oppdaget av noen.

Debra Granik har med dette utgangspunktet spunnet en historie som tar for seg større, universelle temaer. Om hvordan et regulert samfunn aldri kan være i stand til å fungere for alle; om frivillig utenforskap, foreldreansvar og mennesker som ikke passer inn. Om forskjellen mellom hva folk trenger og hva de vil ha, og om retten til å leve et liv uten statlig innblanding. Om definisjonen av frihet.

Trettenåringen Tom (Thomasin Harcourt McKenzie) og hennes pappa Will (Ben Foster) lever som om apokalypsen allerede har ankommet. De bor langt inne i skogen, i det som senere viser seg å være nasjonalparken Forest Park i utkanten av Portland, Oregon. «Off the grid», som det heter. Det er ingenting som tyder på at Tom noensinne har gått på skole, selv om pappa Will har lagt stor flid i å undervise datteren selv. De sover sammen i telt, samler regnvann med presenning, plukker sopp og spiselige planter. Dagene går med til å lese bøker, spille sjakk og sporadiske «flykt og gjem deg»-øvelser i tilfelle myndighetene finner dem. De er frie og har det fint. Ikke riktig hjemløse, men på flukt.

Will har en fortid som krigsveteran, og sliter med posttraumatiske lidelser. Fra tid til annen tar han seg snarturer inn i byen for å plukke opp PTSD-medisinene sine, som Will selger til andre veteraner. Pengene bruker de til å kjøpe proviant, redskaper og kanskje en sjokolade i ny og ne. Tom og Will har et veldig nært bånd, så selv om datteren er et gissel til farens traumer er hun langt fra noe offer. Men den idylliske verdenen de har bygd opp raser sammen etter at en tilfeldig jogger får øye på Tom langt ute i skogen, og tilkaller myndighetene. Will og Tom blir pågrepet av søkemannskapet, og separert av sosialetaten. Da to jevnaldrende jenter spør hvorfor Tom er plassert på krisesenteret svarer hun bare: «de følte ikke at jeg var der jeg burde være».

Sosialarbeideren Jean (Dana Millican) prøver å komme opp med en løsning som kan fungere for alle parter. Kanskje de kan finne seg til rette i et lite hus i rurale Oregon, der Tom kan gå på skole mens pappa jobber med å sanke inn juletrær? Verdt et forsøk, mener Tom – som får en smak på et hverdagsliv hun fort finner seg til rette i. Hun er tross alt trent opp til å være tilpasningsdyktig. Pappa Will forsikrer datteren resignert om at «vi kan fortsatt tenke våre egne tanker», men han blir umiddelbart rastløs.

«Leave No Trace» er helt fri for de dramatiske faktene man kunne ha forventet av en historie som dette. Pappa Will er en mild sjel som aldri engang hever stemmen, og traumene hans manifesterer seg bare som en indre uro. Det er ikke et snev av trassig ungdomsopprør eller løsrivelsestrang som driver Tom til å ønske seg noe mer enn å leve langt ute i skogen med faren; hun begynner bare å innse at de trenger forskjellige ting. Debra Granik skildrer alle med mye empati og forståelse; selv statsbyråkratiene som raser ned tilværelsen til Will og Tom har gode intensjoner. «Leave No Trace» tar en helt annen retning enn romanen, som understreker at Granik egentlig er en optimist som foretrekker å tro det beste om folk – og at det er i vår natur å hjelpe hverandre.

Hennes erfaring som dokumentarfilmskaper merkes i alle aspekter av «Leave No Trace»; i de autentiske miljøskildringene, i den psykologiske dybden og i mengden research hun åpenbart har lagt inn i filmen. I likhet med hovedpersonene følger filmen sin egen rytme, går sine egne veier – og er gripende hele veien.

Les også: Hedda på skuddhold