Langt over regnbuen

2

Drama

«Judy»

Regi: Rupert Goold

Eng, 2019

Regnbueflagget svaier stolt over filmografien om «old school»-homseikonet Judy Garland. Hun ble etter hvert så sterkt forbundet med LGBT-miljøet i USA at begrepet «friend of Dorothy» var et kodeord for å være homse, inspirert av hennes hovedrolle i «Trollmannen fra Oz». For all del, man kunne ha laget en helt streit film om Garlands turbulente, tragiske, piller-og-sprit-marinerte liv i rampelyset, men «Judy» er definitivt ikke den filmen. Isteden tar filmen sitt utgangspunkt i det musikalske Broadway-stykket «End of the Rainbow», som sikter inn sitt kjernepublikum og skrur opp camp-faktoren til elleve. Renee Zellweger gjør en detaljorientert imitasjon av Judy Garland, sånn som hun var mot slutten av karrieren i 1968 – et halvår før hun døde av en overdose legemidler, bare 47 år gammel. På dette tidspunktet hadde Judy Garland allerede spilt inn over 35 filmer, med flere selvmordsforsøk og fire havarerte ekteskap bak seg. Hun er også helt ruinert, og bokstavelig talt hjemløs etter mange år med skatteproblemer og folk som utnyttet henne på det groveste. «Judy» følger strukturen fra fjorårets Helan og Halvan-biografi «Stan & Ollie», som også dreide seg om avdankede, amerikanske ikoner på turne i England. Da vi først møter Garland opptrer hun på små klubber i Los Angeles for lommepenger, sammen med barna Lorna (Bell Ramsey) og Joey (Lewin Lloyd). De blir kastet ut fra et hotell på grunn av utestående regninger, og må banke på døren hjemme hos eksmannen Sidney Luft (Rufus Sewell) for å ha et sted å sove.

Luft hyrer inn advokater for å sikre seg samværsretten, noe som ikke føle helt urimelig med tanke på det ustabile vagabond-livet ungene har sammen med moren sin. I et desperat forsøk på å beholde barna sine lar Judy Garland seg overtale til en serie med sceneshows på London-nattklubben Talk of the Town. Fem uker med utsolgte forestillinger er i meste laget for en kvinne som knasker heisa-piller som kamferdrops, drikker med begge hender og bærer på en ryggsekk full av blytung bagasje. Filmen hopper stadig tilbake i tid; mens en tenårig Judy Garland (Darcy Shaw) blir tvangsforet med amfetamin for å holde energinivået oppe under det vanvittige arbeidspresset og dempe sultfølelsen under de konstante slankekurene. MGM-studioet legger grunnlaget for problemene som skulle hjemsøke henne senere, med god hjelp av Judys hatverdige mor Ethel (Natasha Powell). Studiosjefen Louis B. Meyer (Richard Cordery) er portrettert som et demonisk monster, som stadig påpeker at lille Judy gjorde en pakt med djevelen for å bli berømt – og at hun egentlig bare er en bondetamp med tykke ankler. Filmen skygger unna Garlands påstander om at Meyer seksuelt trakasserte henne, noe som skurrer skikkelig i disse metoo-tider. Renee Zellweger leverer den typen prestasjon som ser ut til å være designet for en Oscar-nominasjon, men som sjeldent hever seg over en ren imitasjon. Hun har en betydelig spinklere sangstemme enn Garland, men fortjener uansett kreditt for å synge alle sangene i filmen selv. Det hjelper ikke at «Judy» legger seg på en tone som minner mye om camp-klassikeren «Mommie Dearest», der fokuset er på å iscenesette coverversjoner av de mest kjente sangene til Garland.

Filmen toner kraftig ned hvor redusert Garland egentlig var under disse sceneshowene, og velger isteden å gi henne noen fiktive triumfer. Zellweger er utstyrt med et par Gollum-på-amfetamin-løstenner som forsterker følelsen av at dette er en pantomimeforestilling, som sikkert vil bli parodiert av dragartister i mange år fremover. Som prikken over den rødglitrende «i»-en har «Judy» også lirket inn en fiktiv sidehistorie om et oppdiktet, middelaldrende homsepar (Daniel Cerqueira og Andy Nyman) som trofast tropper opp på hvert bidige show, før Garland inviterer seg selv hjem til dem for litt eggerøre og sang ved pianoet. Det er dette paret som senere leder en følelsesladet allsang av «Over the Rainbow», etter at Judy bryter sammen på scenen og bønnfaller oss om å «ikke glemme henne» med tårer i øynene – noe som heller aldri skjedde i virkeligheten. Det merkes at regissør Rupert Goold mest har erfaring fra teaterscenen; alt uttrykkes med større fakter enn nødvendig, og de fleste er redusert til brede karikaturer. Vel, rent bortsett fra stjerneskuddet Jessie Buckley (også kinoaktuell i «Wild Rose»), som gjør en troverdig prestasjon som Garlands frustrerte produksjonsassistent under London-oppholdet. Resten av filmen har et kunstig, oppstyltet preg som trolig fungerte bedre på en teaterscene, men jeg antar at Goold kjenner sitt publikum. Så fremfor å fortelle den ubehagelige, nakne sannheten om Judy Garlands siste leveår er filmen mest opptatt av konstruert sentimentalisme og lettvint «fan service» - selv om «Judy» er nødt til å dikte opp mesteparten for å gi historien en oppløftende avslutning.