DRAMA
«Natt til 17.»
Regi: Eirik Svensson
Norge, 2014
I sin andre spillefilm har Svensson valgt ungdomsfilmen som uttrykk, men resultatet går langt utenpå sjangeren og publikumsgruppen. Derfor har «Natt til 17.» alle muligheter til å bli stående som et generasjonsdokument over 2010-tallet, slik «Reprise» og «Buddy» på hver sin måte definerte 00-tallet, og «Frida - med hånden på hjertet» og «Ti kniver i hjertet» tiåret før det. Svensson viser oss et Oslo-mangfold hvor de dogmatiske grensene mellom øst og vest oppheves og hvor storbyhjertet pulserer pubertalt i takt med de arkitektoniske endringene. Slik er «Natt til 17.» en formmessig videreføring fra debutspillefilmen «En som deg», men nå viser han et langt sikrere poetisk blikk for omgivelsene og de urbane formasjonene, enten de er bygget i betong eller av kjøtt og blod.
Han balanserer perfekt poesien i ungdommelig bråmodenhet med det eksplosivt voldelige og rastløse. Han skildrer smerten ved å vokse, ved å føle ansvar, ved å bli sviktet og å elske. Og som nok en underliggende tematikk ligger en moden analyse av de nye klasseskillene i det unge Oslo, hvor fargeblindheten rår og etnisitet er irrelevant. Internt defineres den sosiale rangstigen av dine handlinger. Bakgrunn er noe man har, ikke noe man lastes for. «Bestemora mi bor i krig», sier Amir, og ler av sin egen skjebne. Uansett er aksen Oslo sentrum, og driftene de samme som de alltid har vært hva gjelder kropp og kjærlighet, gjengrevir og kriminalitet.
Villaene er fortsatt større på vestkanten, der Thea bor (Thea Sofie Loch Næss), mens portrommene er mindre på østkanten hos norsksomaliske Sam og norskpalestinske Amir (Samakab Omar og Mohammed Alghoul). Forholdet mellom bestekompisene tilter når Thea slår opp med Amir og hun og Sam forelsker seg. Det er 16. mai, alene hjemme-fest hos Thea, og følelsene koker over med liv som potensiell innsats. Hovedskuespillerne er imponerende naturlige og åpne foran kamera. At de også har utarbeidet dialogen fra egne preferanser, gir filmen som helhet stor troverdighet. Og verken de eller Svensson er redd for intimitet og selvutlevering i måten de kommuniserer filmens innhold. Selv om en og annen ungdomsfilmklisjé presser seg fram, har samarbeidsformen i alle ledd ført til nydelige og energirike scener.
«Natt til 17.» er i utgangspunktet en lys og energisk film, men den har også brodd gjennom det regissøren uten moralsk foranledning velger å peke på. Som i filmens åpningsbilder av bevisstløs fyll og russ i sentrumsnatta timer før 17. mai-toget går, til facebookbilder som postes uten tanke for den det rammer. Det blir en mainatt ingen kommer umerket ut av, og regissøren løfter den opp som et generasjonsportrett gjennom sosiolekt, arkitektur og urban adrenalin, og med bevisst bruk av musikken til Kaveh, Yoguttene, Phil T. Rich, Karpe Diem, Kakkmaddafakka og Veronica Maggio. Rytmen i så vel film som poetisk timing er sublimt ivaretatt av klipper Karsten Meinich. Det gjør at denne oppvekstskildringen fører tankene til den vakkert latente uroen i Rob Reiners «Stand By Me», mens svenske nyvinninger som «De ufrivillige», «Farvel Falkenberg» og «Fjorton suger» blir uvilkårlige sammenligninger. De kommer Svensson mer enn helskinnet ut av.